Etter et hjernestammeinfarkt for to år siden, er hun ute av stand til å bevege seg eller snakke. I perioden siden hun ble rammet, har ikke det offentlige klart å legge til rette for at tobarnsmoren på 45 år skal kunne leve et liv som ikke er begrenset av leilighetens fire vegger alle døgnets timer.

Kimestads advokat Svein Haanes, hennes bror Harald Kimestad og fastlege Odd Geir Nygaard ser ikke ut til å møte protester fra Kristiansand kommune for saksfremstillingen: Tilretteleggingen av Kimestads tilværelse har tatt urimelig lang tid, og ført til at hun ennå ikke har fått den individuelle oppfølging og hjelp hun har krav på.

Det gjør at Kimestads forståelige ønske om en såkalt brukerstyrt personlig assistent (en person som kun er ansatt for å tilrettelegge hennes tilværelse), ikke er blitt behandlet. Det gjør også at Kimestad, som kun kan kommunisere ved hjelp av en pekeplate med bokstaver, må forholde seg til rundt 20 ulike personer fra den kommunale hjemmepleien.

Selv om disse sikkert gjør en utmerket jobb, er Kimestad for dem en av en rekke mennesker som skal ha hjelp innenfor stramme tidsrammer. Sjansen er da stor for at en person med Kimestads handicap knapt rekker å gi uttrykk for aktuelle behov, langt mindre får hjelp til å løse dem.

I Norge er vi blitt vant til, faktisk kanskje bortskjemt med, at det offentlige skal ha ansvar for å løse eller behandle optimalt alle helseproblemer som kommer vår vei. Det er ikke en oppfatning vi deler. I behandlingen av mange helseproblemer og sykdommer, kommer man til et punkt der ressursbruken ikke lar seg forsvare i forhold til resultatet. Kimestads tilfelle er imidlertid et helt annet. Et samfunn som ønsker å være inkluderende og hjertevarmt, har plikt på seg til å legge til rette for henne.

«De har latt meg leve, men til hvilken pris?» lød hennes spørsmål, formidlet fra pekebrettet til Fædrelandsvennens journalist. Bak de ordene skjuler det seg mye sorg, fortvilelse og smerte. Kristiansand kommune må ordne opp i saken, slik at Kimestads liv blir bedre. Det er et spørsmål om verdighet for Kimestad, og om anstendighet for samfunnet.