I debatten om integrering er vi i Norge svært opptatt av å understreke at alle må respektere våre vestlige verdier. Ytringsfriheten er absolutt. I dens navn kan man krenke andre. Muslimene må bare godta at deres profet blir vanhelliget. Vi i Vesten respekterer jo menneskerettighetene – underforstått at det gjør ikke alltid folk fra andre kulturer.

Hva om vi pirker litt borti dette med Vestens forståelse av seg selv, vår holdning til egen kultur og sivilisasjon. En arrogant journalist fikk møte Indias store frihetskjemper og pasifist, Mahatma Gandhi, og stilte spørsmålet: «Herr Gandhi, hva mener De om vestlig sivilisasjon?» «Jeg tror,» svarte Gandhi, «at det hadde vært en god idé.»

Jens Bjørneboe skrev om europeisk brutalitet. I likhet med Gandhi påpekte han Europas mangel på sivilisasjon og skriver: «Inntil man har lært å tenke ueuropeisk, står man i det ondes tjeneste.»

I de siste 500 årene har europeerne slaktet ned eller ryddet unna andre folkegrupper – utført folkemord. Spanjolene anført av Columbus kom i 1492 til en verdensdel med en befolkning på 70–75 millioner innbyggere – noe høyere enn i Europa, og med en kultur og infrastruktur overlegen den europeiske. Hundre år senere var trolig mer enn 90 % av befolkningen utryddet. Blodbadet begynte da Columbus gikk i land på Hispaniola (nå Haiti og Den dominikanske republikk). Innen 1535 hadde hele den innfødte befolkningen på ca. 8 millioner mennesker bukket under. Pinslene folket ble utsatt for, er ubeskrivelige.

For spanjolene og portugiserne i Sør— og Mellom-Amerika var begjæret etter sølv og gull drivkraften, i Nord-Amerika ville europeerne ha jord. De drepte eller fordrev indianerne. Dette folkemordet på 10-talls millioner indianere ble bifalt på høyeste politisk nivå av George Washington og Thomas Jefferson.

Etter at europeerne hadde utryddet de fleste indianerne og tilranet seg jorda, kom en ny voldsbølge. For å drive plantasjene og gruvene trengte man arbeidskraft. Slaver ble hentet i Afrika, kanskje så mange som 40 millioner. Tallene er usikre. Man regner med at nesten halvparten omkom av de lidelsene de ble påført under overfarten. Norge deltok med slaveskip. Loggbøkene ble ført i Jesu navn.

Nye bølger av europeiske invasjoner fant sted på 1700- og 1800-tallet. Det indiske subkontinentet ble britisk kronkoloni. Nå kunne engelske overklassemenn føre spirituelle samtaler over temaet: revejakt hjemme i England eller jakt på innfødte. Kina ble ydmyket på det groveste. Landet ble påført opiumskrigen og ble deretter tvunget til å legge flere byer åpne for europeiske handelsforetak.

Dette hensynsløse jaget etter territorier, råvarer og jordeiendom toppet seg mot slutten av 1800-tallet. Berlinerkonferansen i 1885 ble selve symbolet på imperialismen: mesteparten av det afrikanske kontinentet ble splittet opp og fordelt mellom europeiske stater. Kong Leopold den andre av Belgia trakk i trådene og fikk gjennomslag for å opprette «Den uavhengige Kongostaten» som sin kongelige eiendom. De lidelsene kongoleserne ble utsatt for, er ubeskrivelige. 10–12 millioner døde i løpet av kort tid.

Alle kolonimaktene utsatte befolkningen for enorme lidelser. Tysklands utryddelse av befolkningen i Namibia/Sør-Vestafrika er blitt beskrevet som det første folkemordet i det 20. århundre. De tyske kolonistene fikk betydelig bistand fra misjonærene i landet.

Brutaliteten og sadismen kolonimaktene gjorde seg skyldige i, er strukturelt betinget og speiler Vestens sivilisasjon gjennom de siste 500 årene, eller mangel på sivilisasjon, ifølge Gandhi og Bjørneboe. Vi europeere betraktet oss selv som en kulturell overklasse og så på resten av verdens befolkning som mindreverdig. Vi mistolket Darwin med vilje og konstruerte et tankesystem som vi kalte sosialdarwinisme. Ifølge den ga vi oss selv rett til å utnytte/utrydde de svake. Dermed legaliserte vi europeisk brutalitet.

Denne tankegangen gjorde seg også gjeldende i norsk offentlighet. I Morgenbladet for 20. april 1894 kunne man lese følgende (normert språk): «Som bekjent medfører den hvite rases opptreden, overalt hvor den anlegger kolonier, at den innfødte, lavere bestående befolkning forsvinner (…). Denne de svakestes undergang ved sammenstøtet med de sterkere er ganske visst et naturlig forhold, som det åpenbart ikke er noe å gjøre ved. M en det er likevel ganske eiendommelig å tenke på at disse forskjellige erobringene (…) gjennomgående foretas i sivilisasjonens og humanitetens navn.»

Fra 1500-tallet og fram til vår tid har en slik rasisme satt sitt preg på Europa, en dyp forakt overfor ikke-europeiske folkeslag. Vi er de siviliserte, kulturelt og intellektuelt overlegne. Og vi har tillagt oss retten til å plyndre, drepe eller fordrive de i våre øyne underutviklede. Med basis i denne tankegangen vokste fascismen og nazismen fram i Europa. Mussolini ville kolonisere de tilbakestående etiopierne. Hitler ville slavebinde alle folk øst for Sentral-Europa. Disse folkene var undermennesker. Det samme var jødene. De hadde ikke livets rett og skulle utryddes straks.

Nå fremstiller vi holocaust/jødeutryddelsen som et unntak i Vestens sivilisasjon, som om Hitlers Tyskland ikke var en del av Vesten – Tyskland, som mange i eliten betraktet som kulturens høyborg i Europa. Bjørnstjerne Bjørnson var en av dem. Sannheten er at holocaust er et ledd i en kjede av folkemord eller masseslakt foretatt av de hvite europeerne gjennom århundrene.

Det er mindre enn 50 år siden europeerne måtte avvikle kolonisystemet i Afrika. Et uhyggelig stort antall afrikanere mistet livet i frigjøringskrigene. Og det er mindre enn 40 år siden Vietnam vant sin frigjøringskamp, først mot fransk okkupasjon og deretter den amerikanske. Tapene var diabolske. Mellom 3 og 4 millioner mennesker mistet livet. May Lai-massakren, der mer enn 500 sivile brutalt ble meiet ned og dumpet i en massegrav, taler sitt eget språk. Bare en av de skyldige ble dømt for forbrytelsen, og ble satt fri etter kort tid. Et slikt rettsoppgjør gir klare signaler. De massakrerte var asiater.

I 1770 tok britene Australia i besittelse, og i de neste hundre årene ble urbefolkningen utryddet eller fordrevet. Koloniseringen skjedde delvis, som mange vil kjenne til, ved at man eksporterte engelske straffanger. Mindre kjent er det at England tvangssendte fattige barn til Australia helt inn i vår egen tid, i siste halvpart av det 20. århundret. Myndighetene hevdet at det var foreldreløse barn man ville sikre en trygg fremtid. Nå er det blitt kjent at mange av barna slett ikke var foreldreløse men ble tatt fra foreldrene og tvangssendt til en fremmed verdensdel. Hvilken bunnløs ensomhet og forlatthet disse barna må ha opplevd.

Kanskje vi burde være litt mer ydmyke når vi snakker eller skriver om vestlig sivilisasjon og vestlige verdier?