Å skape trygge rammer for et barns oppvekst er først og fremst foreldrenes oppgave. Like fullt er det mange voksne som ikke makter å ta vare på sine små. Hvorvidt det reelle tallet er økende eller om terskelen for å kontakte barnevernet er lavere enn før, skal være usagt. Men det er et faktum at barnevernet får stadig flere henvendelser. Enten fra foreldre selv eller fra bekymrede personer i barnets nærmiljø.
Samtidig sliter barnevernet i mange kommuner tungt med å få endene til å møtes. Knappe ressurser kan fremtvinge en prioritering av såkalte akutte tilfeller. Det betyr at mange barn som kunne vært håndtert i en tidlig fase, ikke får den hjelp de trenger. Denne formen for kortsiktig sparing kan få dyre konsekvenser på sikt. Ikke bare for den unge selv, men også i form av økonomiske kostnader for både andre privatpersoner og samfunnet for øvrig som følge av senere lovbrudd.
15-åringen vi skrev om i går begikk sitt første lovbrudd som seksåring. Siden har han fått mer enn hundre saker på rullebladet. Det er en fallitterklæring når samfunnet ikke makter å ta seg av et barn som alle ser er på full fart inn i en kriminell løpebane.
Det finnes ingen lettvinte løsninger i saker der barn er involvert i kriminalitet. Fengselsstraff vil nok holde dem borte fra samfunnet for en stund. Men uten et spesialsydd opplegg, er faren stor for at de unge bak murene vil treffe mennesker og tilegne seg kunnskap som kan føre til nye runder med kriminelle handlinger når de kommer ut.
Ifølge FNs barnevernskonvensjon skal mennesker under 18 år bare kunne fengsles som en siste utvei. Høyesterett her hjemme har presisert at fengsel bare kan idømmes dersom det ikke foreligger andre alternativer. Det må være samfunnets oppgave og plikt å forhindre at unge mennesker havner i en situasjon der fengsel fremstår som eneste alternativ.