Det er lenge siden folk har snakket så mye om penger som nå. Det går ikke an å åpne en avis uten å bli møtt med overskrifter om økonomiske trusler og farer. Både ute og hjemme.

Det er ikke så mange år siden vi levde en i tilstand av idyll der vi forholdt oss til at alt skulle vokse inn i himmelen. Penger var et ikke-tema; noe som luktet vondt og som ikke skulle snakkes om. «Det fins verdier som er viktigere enn penger» lød mantraet. Det vi overså, var pengene som oljet maskineriet; som ga oss mulighet for å bygge ut velferdsstaten og unne oss raskt økende levestandard. Vi brukte penger til sykehus, til veier, til enkeltrom på sykehjem, til trygd, pensjon og høyere lønn. Vi unnet oss gode ordninger.

Vårt hjemlige hyttemarked er et fortettet bilde på velstandsøkningen. Før hadde vi enkle, primitive hytter uten strøm eller innlagt vann. Forskere forteller om en 180 graders vending fra det nøysomme og tilbakeholdne til det stikk motsatte: nytelse og komfort i hyttepalasser. «Fordi du fortjener det», er et typisk slagord for tenkningen.

Det er dette Åseral kommune forholder seg til når de pålegger hytteeierne regninger i 100.000-kronersklassen til investeringer i vann og kloakk. De fleste hyttefolkene ønsker det. For, som forskerne sier: Fattigdom har aldri vært sjarmerende.

Så begynte systemet å knirke i 2008, og pengepraten tiltok. Vi fikk oss en nesestyver; arbeidsplasser forsvant, virksomheter ble omstrukturert, og verden kom ut av finanskrisen sånn noenlunde på beina.

Men pengepraten avtok ikke.

Fra rådmannskollegiet kom varslet om 2010 som et år for «all time high» i norsk kommuneøkonomi. Fra da av kom alle budsjetter til å bli trangere. Årsaken var i hovedsak den skjeve befolkningssammensetningen med mange gamle og få unge til å betale kalaset. Derfor fikk vi også pensjonsreformen, som skal gi fremtidige pensjonister betydelig mindre å rutte med enn dagens.

Sykehusenes stramme økonomistyring er én følge av effektiviseringsbehovet. En annen er Adecco-skandalen med rovdrift på ansatte i private sykehjem. Siden har vi fått lignende avsløringer fra offentlig sektor. Og i privat sektor kjører LO en utrettelig kamp mot sosial dumping. Kampen om pengene tiltar.

Nå kommer også meldingene om kutt og masseoppsigelser i sørlandskommuner som følge av lavere utbytte fra Agder Energi. Dessuten tvinger «pensjonsbomber» kommuner og andre arbeidsgivere til å bruke mer penger til avsetninger for pensjoner, så de får mindre å bruke på det de egentlig skal: yte tjenester til innbyggerne. Også det er en kamp om penger, mellom arbeidstakerne og dem som trenger tjenestene.

Vår egen statsminister har varslet at fremover må han oftere si «nei». Én foreløpig følge er innstramminger i det nye jusstudiet på UiA.

Likevel faller ikke Ap på meningsmålingene. Tvert imot. I dårlige tider søker folk til trygge partier. Aldri før har det vært så stor samlet oppslutning om Høyre og Ap, partier som ikke driver overbudspolitikk og som oppfattes som troverdige og styringsdyktige i krise.

For det er det vi skimter foran oss. Ikke bare innstramming, men en potensiell krise. Og den kommer på toppen av de utfordringene vil allerede har lagt opp til å håndtere.

Den kampen vi ser internasjonalt om pengene er skummel.

I Hellas fryktes det at de enorme innsparingskravene kan føre til revolusjon. Nøden vokser, selvmordstallene stiger og ungdommen har mistet fremtidstroen. Sånt er farlig.

I Spania er 40 prosent av ungdommen uten arbeid, og mange ønsker å utvandre. Sverige, som få snakker om i denne sammenhengen, har mistet en hel generasjon ungdom til Norge.

Fattigdommen er eksplosivt økende i England og USA. Det er ikke tilfeldig at motstanden mot den økonomiske utviklingen, «Occupy Wall Street», oppsto nettopp i USA, hvor det har vært en mangeårig utarming av middelklassen. Folk har mistet både jobb, hus og ekteskap. Minst 50 millioner amerikanere sliter med å skaffe seg nok mat. 16 millioner barn er avhengige av matkuponger for å overleve.

I mange land har de sosiale skillene økt dramatisk de siste årene. I England lever ett av fire barn under fattigdomsgrensen. Dette skjer mens den rikeste delen av befolkningen aldri har vært rikere.

I USA bruker den økonomiske eliten enorme summer på å beskytte seg mot raseriet i befolkningen, og leier inn såkalte «executive protection agents» med bakgrunn fra forsvaret. Noen kjøper angrepshunder til 1,3 millioner kroner i frykt for at de skal bli målskive for det ulmende raseriet i USA mot politikere, velstående forretningsfolk og søkkrike idrettsutøvere. De siste årene har det også dukket opp en ny form for kriminalitet, der «skrapbander» mørklegger hele boligstrøk ved å robbe dem for lyktestolper, trafikklys, kumlokk og ledninger.

Vi ser tendensen i Norge og, der østeuropeiske bander driver organisert raid av både klokkebutikker og kobberledninger. Og i gatene våre tigger rumenske sigøynere. Samtidig har også Norge hatt historiens største økning i antall milliardærer, og det til tross for at vi har hatt en rødgrønn regjering.

Det vi befinner oss i er en tid med intenst skjerpet kamp om pengene. Den blir neppe mindre intens i tiden som kommer, og vi må forberede oss på mye sosial uro. Folk som er sultne har lite å miste.

Det hender også at sultne folk blir rasende.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel har tort sette ord på risikoen. Hun sier at ingen kan ta freden for gitt. Det vi står foran kan bli en katastrofe.