Hva er det mest eksotiske reisemålet og reiseinnholdet du kan tenke deg? Snorkling og soltilbedelse på en stillehavsøy? Padling i Antarktis? Fjellvandring i Pyreneene? For oss er det å dra til fotballøya og oppleve den engelske kulturen rundt kampdager. Fotballstadioner, drakter, kampsanger og byer vi sugde inn i oppveksten gjennom tippekampen og magasiner som Goal, Shoot og Fotballrevyen. Den gang vi kranglet om det var Trevor Brooking, Kevin Keegan eller Trevor Francis som var Englands beste fotballspiller. Nå, voksne av alder, kan vi oppsøke alle de kjente stedene som betød så mye i en periode av livet. Turene har nærmest blitt reiser i egen barne— og ungdomstid, like mye som fotballturer.

Etter å ha reist noen ganger til England, har vi kommet fram til at slike turer bør ha noen faste bestanddeler. Først er det viktig å finne en ramme bestående av to fotballkamper til henholdsvis lørdag og søndag, og da gjerne på to fotballstadioner vi ikke har besøkt før. Deretter skal det bestilles reise og kjøpes fotballbilletter. En planleggingsfase som bygger opp under forventningene til reisen. Forventninger som forsterkes på kampdag når vi vandrer gatelangs mot stadion, etter hvert sammen med flere og flere som er ute i samme ærend. Spenning, entusiasme og nostalgi i en herlig blanding. Inne på stadionområdet kjøpes det hurtigmat og øl, og kanskje dukker det også til og med opp en og annen fordums storspiller fra den tid da fotballskoene var svarte og sokkene ble rullet ned mot slutten av kampene. På vår siste tur fikk vi mildt sagt hakeslepp da Trevor Francis passerte oss på én meters avstand før kampen på St. Andrew’s. Vi fikk ikke fram en lyd. Ingen autograf. Intet bilde.

Dette kan nok kalles en guttekultur. På våre turer har vi truffet truffet andre guttegjenger fra Norge, Sverige og Danmark. Også de bruker en helg i en eller annen by på de britiske øyer for å dyrke denne nostalgiske lidenskapen. Vi møter dem på hjemmesupporternes puber, i butikker som selger fotballdrakter, på hotellet eller inne på stadion. Og vi tror ikke at noen av dem heller prøver å fortelle konene sine hvordan det er å treffe på gode, gamle Trevor.

Turene vi beskriver skiller seg klart fra andre turer. Handling begrenser seg stort sett til suvenirer i form av fotballdrakter på supporterbutikker, og selvsagt diverse munngodt på tax-free-en. Opplevelsen står i høysetet. Vandring gatelang i fremmede byer, hyppige innslag av hurtigmat, pubkultur, fotballkamper og engelsk frokost. Av prinsipp holder vi alltid med hjemmelaget i kampene vi ser, uansett hvilke lag som spiller. Vi har selvsagt våre favorittlag, og vår ekstatiske jubel i hjemmelagets favør går aldri på akkord med dette. Men husk på at vi gjør flyktige bekjentskap med de ulike klubbene og fotballstadionene. Vi er bare innom på besøk, for å dyrke nostalgien og en ærlig mannskultur. Det minste vi da kan gi tilbake er vår uforbeholdne støtte til hjemmelaget i 90 minutter + tilleggstid.

De som tror at en kommer hjem sliten og ranglekjørt, må tro annerledes. Etter en slik tur er batteriene ladet opp og energien tilbake. Å dyrke noe som har betydning for en, gjør en bedre i stand til ta vare på andre rundt seg. Det er en helt egen følelse å stå blant 25 000 tilhengere og synge ut i både glede og frustrasjon. Aldri føler du deg som en så konkret del av et fellesskap. Det gir opplevelser som varer lenge. Noen reiser på heisaturer, noen på jakt eller fisketur, noen på Norges bortekamper med landslagene i håndball og noen til Italia for å gå Marcialonga. Vi reiser til England og engelsk fotball. Og vi er jo aldri alene. Det er en forbrødring når store menn synger om håp, tro og det å aldri gi opp selv om det ser mørkt ut: You’ll never walk alone …