I et valgår har landsmøter en ekstra dimensjon: Å styrke moralen før valgkampen starter og finne det beste agnet for stemmefisket. I helgen sparkes sesongen i gang. Senterpartiet er først ut. I løpet av de neste åtte ukene følger de andre partiene etter.

Jeg har sittet ringside på et anselig antall landsmøter. De lever sitt eget liv. Tilsynelatende upåvirket av ytre omstendigheter. Det har skjedd at jeg i forkant har tenkt at atmosfæren vil være preget av nedslående meningsmålinger. Eller at omstridte saker vil henge som truende, mørke skyer over troppene. Men slik er det ikke.

Dagen før Høyres landsmøte åpnet i Oslo i mai 2009, måtte Høyre svelge en meningsmåling på 11-tallet. Det var også et valgår. Under åpningstalen ble partileder Erna Solberg mange ganger avbrutt av stående applaus. Etter talen fulgte flere minutters trampeklapp. Debatten i ukene før om å skifte ut ledelsen, var som blåst bort. Kom den overstrømmende mottakelsen fra hjertet eller for å markere et etterlengtet samhold innad i Høyre-dynastiet?

På målinger har de lyseblå nå klatret opp mot 30 prosentgrensen. Det kommer avgjort til å prege stemningen på årets landsmøte.

Som Solberg, fikk Kristin Halvorsen unison støtte i Bergen samme våren. Kanskje var delegatene påvirket av at Salem huset SV-landsmøtet. Det kunne i hvert fall ikke være oppslutningen på gallupene eller de interne og uløste konfliktene i viktige spørsmål som lå bak den overveldende hyllesten av partilederen. Velgerne hadde flyktet fra partiet som rotter fra en synkende skute i tiden etter at partiet gikk i regjering i 2005. Det var hallelujastemning da Dagfinn Høybråten som fersk leder talte til disiplene under KrFs landsmøte i Tønsberg våren 2005. Et KrF i fritt fall etter opprivende strid om lederskiftet. Høybråten ble avbrutt av taktfast applaus 55 ganger under talen. Den ble tilsynelatende mottatt som den reneste misjonsbefalingen.

Aps landsmøter er kjent for løftet stemning. Slik det høver seg når ørnen blant partiene i norsk politikk brer ut sine vinger. I Oslo i 2005 tok forestillingen helt av. Valgseier og regjeringsmakt senere samme år virket å være innkassert på forhånd. Den enorme begeistringen og ovasjonene ble drøy kost for Jens Stoltenberg. Partilederen forsøkte å mane delegatene til besinnelse. Det var forgjeves.

Frps landsmøter er normalt eksesser i elendighetsbeskrivelser. Og harselas med partier som har hatt eller har makten. Slik også i 2009. Formann Jensen slo an tonen da hun entret podiet, og undersåttene fulgte opp. Her var glød og entusiasme.

Frp har funnet sin formel. Ingen der i gården lar seg affisere av at FN år etter år kårer Norge til verdens beste land å bo i. Ei heller synes det å tære på tålmodighet og humør at Frp aldri har vært i nærheten av regjeringskontorene og fått sjansen til å omsette teori til praksis. Størrelsen later til å være viktigere enn innflytelsen.

Bolkesjø er historie. Frp-landsmøtet i telemarksbygda i 1994 endte i kaos. Fire av 10 stortingsrepresentanter forlot partiet. Nestformann Ellen Wibe trakk seg, noe partiformann Carl I. Hagen fikk vite om bare minutter før kunngjøringen. Den liberale ungdomsfløyen ble radert ut. Samme skjebne har blitt bygdetullinger og politiske løsgjengere til del. Frp fremstår velpolert og veldisiplinert og vekker ikke lenger oppsikt i det politiske landskapet.

Landsmøter er blitt oppvisninger i vellykkethet, harmoni og fordragelighet innad i rekkene. Velstriglet og konfliktfritt. Tiden er forbi da det ble yppet til strid for åpen scene. Ikke noe får spolere idyllen. Kontrasten til den politiske hverdagen utenfor landsmøtelokalene kan føles uvirkelig.

Landsmøtene er partienes øverste organ. Her samles utsendinger fra alle fylkeslagene. Representanter som bekler fremskutte posisjoner i sine kommuner og hjemfylker. Likevel er det ofte partiledelse og partienes toppolitikere som stjeler det meste av oppmerksomheten. Profesjonelle med et batteri av rådgivere og sekretærer på slep. Som legger strategier ned til minste detalj. Det setter sitt preg på forløpet. Er det til å undre seg over at landsmøter er blitt forutsigbare – og til forveksling like i form og stil?

I samlet flokk dyrkes partisjelen. Profilen blankpusses. Det skal hjelpe velgerne til å finne fram i det villniset partifloraen er. Utsendingene forlater mønstringene oppildnet og styrket i troen på at «mitt parti» er løsningen for folket.

Rundt om i det ganske land venter hverdagen. Som det er flest av også i politikken. Det stunder mot kommune— og fylkestingsvalg. Ideologi og skarpe skillelinjer blir lett uklare på den lokalpolitiske arenaen. Personkjemien må stemme for å lykkes i å finne fram til kompromisser. Tillit og respekt på tvers av partigrenser har unnfanget mange uventede allianser.

Det kan være en betimelig påminnelse ved starten av en landsmøtesesong med store doser indremedisin på resepten.