For første gang har verdensorganisasjonen gitt grønt lys for å gripe inn overfor et regime som dreper sitt eget folk. Før blekket var tørt, lettet jagerfly fra en rekke land, med franske og britiske fly i første bølge. «Midtøstens gale hund», som tidligere USA-president Ronald Reagan kalte Muammar Gadaffi, Libyas despot gjennom 42 år, gikk for langt denne gangen. Så kom også konsekvensene.
For dessverre ble det nødvendig å gripe til maktmidler. Hadde det internasjonale samfunnet – flere arabiske land inkludert – unnlatt å handle nå, ville parallellene Srebrenica-massakren i Bosnia i 1995 ha vært ubehagelig påtrengende. I Srebrenica ble minst 8000 uskyldige mennesker drept av bosnisk-serbiske styrker, selv om de stod under FNs beskyttelse. En tilsvarende garanti har riktignok ikke de libyske opprørerne fått utstedt. Men når de våger å reise seg mot diktatorens overmakt og deretter ser ut til å bli slaktet av hans militære styrker, har det internasjonale samfunnet en moralsk plikt til å gripe inn. Det har da også FN bekreftet.
Hvor dette så skal ende, er umulig å si for øyeblikket. Gadaffi, som nå virker å være fullstendig uten internasjonale forbundsfeller, er hardt presset og troende til hva som helst. Han har allerede kommet med trusler overfor skipsfarten i Middelhavet, og vi husker godt fra Lockerbee i 1986 at han ikke plages av skrupler overfor uskyldige sivile. Da blir spørsmålet om jagerfly, bombefly og krysserraketter vil være nok til å ta knekken på diktatorens regime en gang for alle. For toneangivende land som USA og Storbritannia akter ikke å innlate seg på en bakkekrig i det svære ørkenlandet Libya. De har nok med Irak og Afghanistan.
At Norge bidrar til denne internasjonale dugnaden, er bare rett og rimelig. Vårt lille land holder høy profil utad, og vi har kapasitet tilgjengelig. Da må vi også ta vår del.
Måtte det gå bra. Vi får håpe at våre mannskaper og fly snart kommer hjem igjen fra et frigjort Libya på vei mot demokrati.