Jeg tømmer mitt kontor og har stevnemøte med glemte år. For avisen er en døgnflue. Journalister skriver ikke for evigheten. En avis fra i går er gammel og ender i beste fall som emballasje hos Kaktus blomsterhandel.

Frem fra papirbunkene dukker det opp gulnede utklipp om EU-strid, biskopstrid, strid om kvinnelige prester, homofile i kirken. Om ærekrenkelsessaker, Guttekubben Ugrei, tunnelaksjoner, Agder Energi, tollere og politimenns ulovlige kjøp av sprit på danskeferjen, politisk kokkelimonke i Bykle kommune.

Erindringer som får meg til å reflektere over Fædrelandsvennens rolle som kontrollør, overvåker og fanebærer for ytringsfriheten i denne landsdelen.

For avisen har en ærerik historie som arena for det frie ord og som motvekt til tilløpene til det religiøse meningstyranniet som preget store deler av denne landsdelen opp gjennom forrige århundre. Miljøer hvis fremste attityde var intoleranse og mangel på motforestillinger.

Og avisen har engasjert seg i en kamp mot maktbrynde og maktmisbruk i kommunale affærer og snuskete forretninger i det sørlandske næringsliv.

Helt fra Fædrelandsvennens grunnleggelse i 1875, har avisen fremstått som en liberal avis som skapte debatt og sto for kontroversielle meninger — ja, i de første tiårene også som arbeiderklassens talerør her sør. Redaktør Andres Grindland agiterte mot kongedømmet og for republikk i 1905. I 1919 vakte redaktør Tomas Torsvik nasjonal oppsikt da han skrev lederartikler mot brennevinsforbudet - i en venstreavis, på Sørlandet - samtidig som han i sin langvarige redaktørtid hadde kraftige oppgjør med den pietistiske sørlandske kristendommen.

Og redaktør Johs. Seland støttet biskop Kristian Schjelderup - han som ble nektet adgang til prekestolene i sørlandske kirker - i helvetesstriden med professor Ole Hallesby på 50-tallet.

Fra mine skrivebordsskuffer rydder jeg unna personlige avskybrev, også fra prester i Den norske kirke skrevet på Kirkens brevpapir, som i bibelske vendinger ønsker meg til et varmere sted enn redaktørkontoret på Fiskåtangen. Enkelte har for sikkerhets skyld vært sendt hjem privat i min kones navn. Og avisens styreformenn har mottatt flere brev «på vegne av flere» med krav om min avgang.

Jeg har i min tid som redaktør opplevd de mest selsomme og bisarre reaksjoner på mitt publisistiske virke. Hendelser og begivenheter som ville være krydder i enhver selvbiografi. Jeg har tatt imot folk som har oppsøk meg for å holde andakt på mitt kontor for at jeg skal bli tilgitt mine og avisens journalistiske synder. Jeg har mottatt ekskrementer i posten, trolig som følge av manglende skriveferdigheter. Og jeg er blitt anklaget for å være årsaken til overforbruket av beroligende piller på Sørlandet.

I så måte har det tidvis vært en ekstremsportøvelse å lede regionavisen Fædrelandsvennen i en kulturell brytningstid på Sørlandet.

Dette er også en del av landsdelens historie. Det er blitt en del av avisens historie. Det er også en del av min historie som redaktør. Men jeg er så fri å si at det er også en historie om hvordan avisen med sin samfunnskritiske journalistikk har bidratt til å bevege landsdelen mot større kulturell åpenhet og toleranse. Fra den tid da Vilhelm Krag skrev at «Jorda er sur på Sørlandet» og hudflettet naboniddet, småligheten, misunnelsen, dorskheten og unnfallenheten i de små, sørlandske by- og bygdesamfunn. Eller «den forbannede sørlandske tålmodigheda» som Vilhelm Krag møtte når han kjempet gjennom sine landsdelsprosjekter som det kulturhistoriske museet, stiftsarkivet, Christiansholm festning og Sørlandsbanen.

Om noen mener undertegnede har refset Sørlandet og sørlendingene, kan jeg ikke måle meg med sørlandsdikterens skarpe penn i så måte. Det er en lang og tornefull vei fra Vilhelm Krags dystre sørlandske selvangivelse gjennom åndskamp og kulturkamp til den kulturoptimisme og -toleranse som preger dagens sørlending og Sørland.

Og en stor del av brytningene i denne kulturkampen har skjedd i Fædrelandsvennens spalter gjennom reportasjer, kommentarer og dampende leserbrev. Hvor våre debattsider har vært redigert etter Voltaires ytringsfrihetsprinsipp: «Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem». Og gitt dem romslig spalteplass.

Det har vært en del av vårt oppdrag som regionavis i rollen som pustehull for ytringsfriheten.Det har vært en del av vårt journalistiske samfunnsoppdrag, slik det er proklamert i Vær Varsomplakatens faneparagraf: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold».

Eller for å si det med Jyllands- Postens tidligere redaktør, Jørgen Ejbøl: «Journalistikk handler om å utfordre leserne, ikke tilfredsstille dem».

Likegyldighet er det verste som kan ramme en avis. Da kunne vi like gjerne lage et lysningsblad - eller en gratis annonseavis. Det har vært min ledetråd gjennom mitt journalistiske virke. Og jeg har tro på at leserne våre heller ønsker å bli utfordret enn å bli sløvet ned av dvaske likegyldigheter.

Det fikk vi en bekreftelse på da Fædrelandsvennen la om til tabloidformat i fjor høst, hvor vi også endret karakteren på innhold og stoffvalg som mange lesere synes ble for puslete og godfjottete. Leserne forholdt seg ikke likegyldige til sin avis. De savnet avisens sjel og samfunnskritiske snert og røst. En arena hvor de ble utfordret og vekket opp. Da lærte vi at en avis har en sjel vi ikke skal tukle med.

Jeg takker for følget i visshet om at Fædrelandsvennens sjel fortsatt vil sveve over landsdelen og opplyse, utfordre og uroe sørlendingene og engasjere nye sjelesørgere.

Ha en god helg.