Jeg kritiserer ikke tiden fordi den er uten kunnskap. Jeg kritiserer den fordi den ikke gir status til klokskap og slipper fram menneskers livsvisdom. Dårer blir forbilder for barn og unge. Kloke erfaringer fra vise mennesker blir holdt nede, fordi de ikke har de rette posisjonene — eller nok kunnskap til å få respekt for sine uttalelser. Det synes å gi større status å bli et flinkt menneske med mye kunnskap, enn et klokt menneske med mye livsvisdom.

Kunnskapen sitter på sin høye hest for tiden. Vi har kunnskapsløft, kunnskapsparker, kunnskapskonferanser og kunnskapssamfunn. Det er på tide å gjenreise visdommen i et klokskapsløft. Kunnskap kan du lese deg til. Klokskap må du leve deg til. Og det kan på mange måter kreve større mot enn lesingen.

I skolene er det kunnskapen som står i fokus. Det er de som godt tilegner seg kunnskap som er flinke. Vilde i niende klasse får aldri mer enn 2 på engelskprøvene. Men ingen kan bedre enn Vilde se når noen er ufine med andre. Vilde er blitt mobbet, og tåler ikke når noen stenger andre ute. Vilde er ei klok jente. Det blir ikke like ofte nevnt i klasserommet som fokuset på å få bra karakterer. Tenk deg en foreldresamtale der Vilde og foreldrene kommer inn og får høre av læreren: - Du har en klok og modig datter. Og hun er innmari flink til å undre seg og bry seg om andre. Tenk deg at læreren bruker mesteparten av tiden på å beskrive dette, før han eventuelt nevner alle tallene som kunne tatt fra henne selvfølelsen.

Forfatter og musiker Ketil Bjørnstad er urolig for våre toppolitikeres sterke fokus på kunnskap. - Det frarøver våre barn en oppvekst med muligheter til å utvikle følsomhet og fantasi, kvaliteter som blir minst like viktige og etterspurt i fremtiden som konvensjonell kunnskap, sier Bjørnstad til avisen Vårt Land. Kunnskapen krever tillegning av det tillærte og evidensbaserte. Klokskapen krever undring og mot til å hoppe ut av det tillærte til steder der kanskje ingen har vært før. Det er fint med kunnskap, men uten vis bruk, er den lite verdt.

Gi meg ti kunnskapsrike menn og kvinner fra Sørlandet. Listen kan skrives på null komma niks. Gi meg navnet på ti kloke mennesker på Sørlandet. Jeg må ha betenkningstid. Ikke fordi de ikke finnes, men de er ikke så kjent for så mange. De har kanskje ikke de viktigste posisjonene, eller de høyeste lønnene. De figurerer ikke oftest i mediene, eller som mest snakkesalige i møterommene.

For meg er et klokt menneske et menneske som tilegner seg livsvisdom ved å leve gjennom vonde og gode dager. Et menneske som vet det er verdifullt nok, fordi det er et menneske. Som vet at de kan være med å bygge andres selvfølelse ved å møte dem med verdighet og respekt. Et klokt menneske våger å elske andre og vet at det også gjør vondt. Et klokt menneske vet at vi må øve på vennlighet og mot til å snakke sant til hverandre. Mennesker uten for mange forsvarsmekanismer og prestasjonsskall er ofte gode å være sammen med. Kloke mennesker tenker på andre, fordi de vet at det kunne vært de som var i de vanskelige situasjonene. Kunnskapsrike mennesker kan nok imponere. Kloke mennesker beveger.

På bussen fra Oslo denne uken traff jeg ei av de som ville vært på lista over kloke mennesker. Ei jente på 17-18 år kommer inn på bussen etter en mann som tydelig er rusa. Sjåføren er i ferd med å prøve å få ham til å forlate bussen da jenta setter blikket rett i sjåføren og sier:

— Det er faren min. Han skal være med meg på bussen. Jeg skal sitte ved siden av ham og passe på ham hele veien.

Og det gjorde hun. Og ingen fag på skolen, ingen treningsbøker hadde lært henne hvordan hun skulle rette ryggen som hun gjorde. Til tross for alles skeptiske blikk i nakken.

På visdomslista kommer også 86-åringen som ringte meg etter forrige fredagskommentar og delte noen tanker. Gjennom å leve med et familiemedlem med psykisk sykdom, hadde han ervervet seg en klokskap. Ikke bare om menneskenes overlevelsesevne, men også om hvor mye destruktivt som bor i kulde og mangel på forståelse for dem som ikke lever A4-liv.

Med på lista kommer den unge mannen som nylig hadde konfrontert moren sin med unnfallenhet og mangel på kjærlighet. - Du har aldri elsket sønnen din, hadde han sagt til henne. Hun hadde grått og gått i forsvar, men han hadde fortsatt: - Du elsker ikke deg selv. Du har ikke opplevd kjærlighet. Du har bare lært deg noen fraser om kjærlighet. Det at jeg snakker sant til deg nå, det er derimot en kjærlighetserklæring. Moren skjønte det, selv om det gjorde vondt.

«Kaja» er en vis ung kvinne som har kjempet seg gjennom spiseforstyrrelser og selvmordsforsøk. Mennesker som har vunnet visdom gjennom å våge virkeligheten, har ofte en årvåkenhet og ekthet. De er lutret. Ofte viser de stor takknemlighet. Skallet er tynnere og varmen mer tilgjengelig. Veldig få har takket «Beate» og «Kåre», men jeg vet at de bor på Sørlandet og åpner hjemmet sitt for mennesker som sliter og trenger et sted å bo i perioder. Lytter til dem, lar dem gråte være i fred. De får ingen betaling.

Men det er ikke bare kunnskapen som skyver visdommen til side for tiden. Det gjør også dumskapen. Blant annet representert ved idoldommere og programledere i reality-serier. Ved krenkende tilbakemeldinger på prestasjoner, personlighet og utseende, tvinger de ungdommene til å ta på seg rustninger som gjør at vi ikke hører hjertene deres slå.

Den filmaktuelle svenske regissøren Roy Andersson sier til Dagbladets Magasinet at folkene bak «Idol» burde sitte i fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Han synes det er usselt og nedrig å basere underholdning på mennesker som får sine drømmer og forhåpninger knust.

Noen ganger kan det synes som om dette er Vestens største bedrag: Troen på at popularitet, prestasjonsevne og kunnskap gjør livene gode å leve. Om du ble fratatt all kunnskap, alle titler, prestasjoner og posisjoner - og kun satt igjen med deg og livet du hadde levd - hvem var du da? Et menneske, som alle andre mennesker. Og det er kanskje mer enn nok.