Tyrkia som medlem av EU vil være et svært viktig bindeledd mellom det kristne Europa og den muslimske verden. Dette argumentet dukker stadig opp i debatten om tyrkisk EU-medlemskap, også fra tyrkisk side.
Forhandlingene som åpnet for et år siden, har kommet seg ut av to kriser og er inne i den tredje og alvorligste. Tyrkias sjefsforhandler Ali Babacan kom nylig med denne advarselen: Dersom forhandlingene bryter sammen, vil det få katastrofale følger for forholdet til andre middelhavsland og til Midtøsten.
To problemer ligger bak dette dystre scenariet: Ankaras sendrektighet i arbeidet med liberale reformer i tyrkisk rettspleie for å slippe inn i EU, og et meget kinkig og tilsynelatende uløselig utenrikspolitisk problem i Tyrkias forhold til EU-medlemmet Kypros.
Brussel er klar over den truende tredje krise og håper at den kan unngås. Den tyrkiske nasjonalforsamlingen har lagt fram den niende pakken med politiske reformer. Europakommisjonens reaksjon ventes i begynnelsen av neste måned.
Både i reformvennlige kretser i Tyrkia og i Europakommisjonen er det stor skuffelse over at de tyrkiske myndighetene heller ikke denne gang gjør noe med den beryktede artikkel 301 i straffelovgivningen. Den begrenser trykkefriheten. Det er med hjemmel i denne artikkelen at 50 forfattere og journalister ventes å bli stilt for retten for å ha fornærmet «tyrkiskheten» (det vil her i landet si «norskheten»). En av dem er novelleforfatteren Elif Shafak som i boken «The Bastard of Istanbul» lar en av hovedpersonene si at Tyrkias drap av flere hundre tusen armenere i 1915-17 var folkemord. Rettssaken mot henne ble åpnet i forrige måned.
Den tyrkiske regjeringen er dypt splittet i dette spørsmålet, men utelukker ikke et kompromiss. Europakommisjonen satser på at den tyrkiske regjeringen bringer problemet med artikkel 301 ut av verden. Det vil bedre forholdet til Brussel og lette arbeidet med å løse det andre store problem: Kypros-striden. Et tredje problem er kurdernes situasjon: Forverringen av forholdet til kurderne kaster mørke skygger over Europakommisjonens bilde av det tyrkiske problemet.
De alvorlige tilbakefallene i EU-agendaen utnyttes av haukene i en voksende tyrkisk nasjonalisme, religiøs intoleranse, byråkrater, dommerstand og statens sikkerhetstjeneste. De ser alle en sjanse til å gjenvinne tapt innflytelse. Det gjør også islamister som er forbitret på Europadomstolens vedtak om å opprettholde forbudet av slør ved universitetene.
Dessuten opplever Tyrkia en voksende antisemittisme. Tyrkerne har i alle år stort sett behandlet jødene godt. Den muslimske elite har satt sin ære i fravær av antisemittisme, helt siden de ottomanske sultanene for 500 år siden reddet jøder som var forfulgt av den katolske kirken. Nå føler stadig flere jøder seg usikre etter al-Qaidas bombing av synagoger og dødstrusler.
Tallet på EU-tilhengere har sunket med nesten 50 prosent på to år, og for første gang er forholdet mellom Tyrkia og Europa og mellom Tyrkia og USA samtidig anspent. For USAs vedkommende på grunn av Irak-krigen og kurdernes voksende selvsikkerhet i det nordlige Irak. Alt dette betyr at det er stadig færre EU-tilhengere å hente under valget neste år, mens opposisjonen slår på nasjonalismens trommer.
Kypros-krisen spiller på nettopp nasjonalistiske følelser. Den bunner i det forhold at Kypros ble medlem av EU i 2004. Det dramatiske forspillet var at FN la fram en plan som skulle avvikle Tyrkias okkupasjon fra 1974 av den nordlige delen av Kypros, og samle øya som EU-medlem. Den sørlige (greske) delen avviste FN-planen, men fikk likevel internasjonal anerkjennelse og EU-medlemskap. Den nordlige (tyrkiske) delen godkjente planen, men ble offisielt anerkjent som stat bare av Tyrkia. Den politiske konsekvensen av manglende internasjonal anerkjennelse ble at den nordlige (tyrkiske) delen av den vakre middelhavsøya er lammet av handelsembargo.
EU krever nå at Tyrkia før årsskiftet åpner havnene for vanlig virksomhet, hvis ikke er EU-forhandingene i fare. Tyrkia finner det på den annen side urimelig at man krever at noen av havnene på Kypros skal åpnes, mens EU opprettholder embargo på andre, et resonnement som synes rimelig.
Tyrkia har sagt seg villig til forhandlinger, og har ifølge sjefsforhandler Ali Babacan gjort det klart at Tyrkia ikke vil ta ensidige beslutninger. Han oppfordrer EUs 24 øvrige medlemmer til å legge press på Kypros for å bidra til en løsning, i første omgang heve rådende handelsembargo mot det nordlige Kypros. EU-diplomatene er for tiden i arbeid med et forslag som tar sikte på å forlenge tidsfristen ut over årsskiftet, eller overtale Kypros-regjeringen til å akseptere direkte handel med den tyrkiske delen av øya.
I det diplomatiske spillet kastes det ofte inn uventede forslag. Det gjelder også Kypros: Et forslag som overveies går ut på at Tyrkia oppgir den militære kontrollen med den ubebodde byen Varosha, som kan bli et senter for handelen med det nordlige Kypros. Men i så fall, sier den greske Kypros-regjeringen, vil ikke dette bety at alle havner og flyplasser gjenåpnes.
Med rådende politisk temperatur i Tyrkia vil en Varosha-løsning være mat for nasjonalistene og EU-opposisjonen. Opposisjonspartiet, Det republikanske folkeparti, tviler på at noe medlem av nasjonalforsamlingen vil stemme for en slik løsning uten innrømmelser fra Kypros-regjeringen.
Tyrkia blir neppe EU-medlem før om åtte-ti år. Et engelsk ordtak sier «no pain, no gain», som utlagt må forstås slik at man må tåle hva det skal være før man kan hanke inn gevinsten. Det ligger mye smerte i det tyrkiske problemet og medlemskap i EU.