Tiden går fort i politikken, og Stoltenbergs glorie fra Aps landsmøte er allerede begynt å falme. Hans løfte om å overoppfylle Norges Kyoto-forpliktelser med 10 prosent, kutte tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp innen 2020 og gjøre Norge karbonnøytralt innen 2050, tente et klimahungrig landsmøte. Men for hver uke som går, blir stadig flere opptatt av hvordan løftene skal innfris. Presset øker. Ikke bare fra en aktivistisk miljøbevegelse, men også fra en oppvåknende opinion.
Stoltenberg selv har sagt svært lite om temaet siden landsmøtet. Åpenbart på grunn av intern uenighet i regjeringen. Både SV og Sp har gjort det klart at betydelige deler av utslippsreduksjonene må tas her hjemme. Stoltenberg, med LO på nakken, ønsker seg mest mulig kvotekjøp.
Skal statsministeren bevare sitt nyvunne miljøimage, må han snart handle. Og han må gjøre det på en måte som ikke bare er bedriftsøkonomisk kostnadseffektiv for AS Norge.
Det er riktig at man på kort sikt får mer klimakutt igjen for pengene ved å investere i fattigere land. Som sliter med eldre teknologi. Det er også riktig at Norge står for en svært liten del av verdens totale utslipp.
Men regner vi utslipp per innbygger, ligger vi nordmenn høyt oppe på lista. Ikke minst fordi vi har bygget vår velstand på stekt klimaforurensende olje— og gassproduksjon. Derfor har vi et klart ansvar for å ta en betydelig del av klimareduksjonene her hjemme. Dette er på ingen måte et radikalt synspunkt. EU har forpliktet seg til å kutte opp mot 30 prosent av unionens egne utslipp innen 2020. Klimautslipp og reduksjoner er dessuten også et moralsk spørsmål. Klimagassene som nå varmer opp jorda, er i all hovedsak sluppet ut av oss i den rike del av verden. Selv om tidligere utviklingsland som Kina og India står for en stadig større del av verdens samlede klimaforurensing, er OECD-landene fremdeles ansvarlige for over halvparten av de samlede utslippene. Det forplikter når kuttene skal tas.