Lønnsgapet mellom menn og kvinner øker i takt med størrelsen på lønna. For lavtlønte og de på mellomnivå er det kun marginale forskjeller. Når man kommer på sjefnivå, tjener menn i snitt 17 prosent mer enn kvinner.
Siden LO og NAF (NHO) inngikk en rammeavtale om likelønn i 1961, har det vært arbeidet mer eller mindre målbevisst for å nå «lik lønn for likt arbeid». Likevel var det nødvendig å sette ned en likelønnskommisjon i 2006 som skulle utrede virkemidler for å redusere kjønnsbaserte ulikheter i lønn.
Men fortsatt er det altså betydelige forskjeller, og da spesielt på toppen.
Både hodejeger Gro Møllerstad og leder for Likelønnskommisjonen, Anne Enger, forklarer dette med at kvinner mangler «killerinstinktet» når det gjelder egen lønn, sannsynligvis fordi de ikke vil fremstå som «grådige».
Det kan hende at beskjedenhet og manglende killerinstinkt er noe av forklaringen på den til dels store lønnsforskjellen mellom kvinnesjefer og mannesjefer. Men det blir for enkelt å forklare det ut fra «grådighet».
Kvinner gjør ofte andre prioriteringer enn menn. De vektlegger kanskje andre deler av jobben enn lønn. Noen er kanskje bevisste på at ikke ønsker å delta i en lønnsspiral som gjør lønnsforskjellene generelt større.
Det er klart at kvinner selv må ta ansvar dersom de vil at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i samme typer jobber skal bli utvisket. Lønn er ikke utelukkende en privatsak. Gjennom lønn sender du viktige signaler på hvor viktig du synes jobben din er, og hvor viktig arbeidsgiveren synes den er. I en slik setting, er ikke lønn en privatsak.
Likevel bli det grunnleggende feil å sparke lønnsballen over på kvinnehalvdelen og la den ligge der. Lønn blir nå en gang fastsatt av toppledere og styret. Så styrene må ta ansvar for å synliggjøre for omverdenen hvor mye deres kvinnelige ledere er verd.
Så kanskje skulle vi heller rope et varsku om feige styrer og styreledere enn om feige kvinner.