På Sørlandet har Arendal lang tradisjon og kompetanse på mindreverdighetskomplekser. Og sjelden ser vi dem blomstre så frodig som i sykehuskonflikten, som ifølge stortingsrepresentant Freddy de Ruiter er et eksistensielt spørsmål for Arendal og Aust-Agder fylke. Siste uke har i så måte vært en anskuelsesundervisning i fortidens helsepolitikk og gammelt Agder-gruff. Det er beklagelig at fakkeltogenes tid for de gamle lokalsykehus ikke er over i Arendal.
Etter 20 års studier av lokalpolitikk og 17 år som politisk journalist er min konklusjon at sykehuspolitikk, slik den føres mellom Aust— og Vest-Agder og Arendal og Kristiansand, er en rendyrket rå og nådeløs revirkamp. En revirkamp innen legeprofesjonen og mellom kommuner og fylker. På bekostning av pasientene.
Du skal ha et usedvanlig skarpsyn for å skimte noen overordnede helsepolitiske hensyn i den sykehuskamp som har pågått på Agder i snart en mannsalder. Selvfølgelig blir det slik når en av våre viktigste helseinstitusjoner – spesialisthelsetjenesten – inntil for få år siden var en greie for styringskåte fylkespolitikere med behov for å bygge seg monumenter over sitt politiske virke. Sykehusene ble kommunale symboler på linje med byvåpenet og bysangen – og er det åpenbart fortsatt i Arendal.
Jeg vil derfor innlede med et budskap til stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, som ifølge Agderposten skålte med kaffe da han fikk nyheten om at klinikksjef Pål Friis måtte gå på dagen. På leserne virket det som om han hadde hatt noe helt annet i koppen. Jeg skal ikke kommentere stortingsrepresentantens vulgære og usedvanlig nedrige personangrep på en anerkjent og dedikert medisiner og klinikksjef. Men bare dette:
Den revirtenkning de Ruiter gir uttrykk for når han bruker uttrykk som «maktbalanse», en «seier for Aust-Agder» og at «den store (Kristiansand) har forsynt seg grovt» forteller om en stortingsrepresentant som ikke har fulgt med i helsetimene på Stortinget og som mentalt befinner seg i en medisinsk fortid hvor et lokalsykehus var et politisk statussymbol som skulle betjene nærmiljøet ved fødsler, beinbrudd og blindtarmoperasjoner. Moralen i hans nærsynte helsepolitiske forståelse synes å være: Skitt i pasienten – leve Arendal sykehus.
For det er dette det dreier seg om. Det er ikke lenger noe som heter «rettferdig fordeling» mellom sykehusene, hvor enhver endring må balanseres med en motendring ut fra prinsippet: Får du den medisinske spesialiseringen skal vi ha den spesialiseringen, etter spillereglene i barndommens sandkasse.
Den revolusjonerende medisinske utviklingen har ført til at medisinsk spesialistbehandling skjer med landsdeler og sykehusregioner som nedslagsfelt og referanse. Hvor det ikke er noe som heter «rettferdig fordeling» mellom sykehusene, men hvor målet er å gi befolkningen de best mulige spesialisthelsetjenester, uansett hvor og hvordan gamle sykehusbygninger fysisk er plassert. I dette bildet er fakkeltogene rundt sykehusene i Farsund, Mandal og Arendal patetiske symbolhandlinger fra en svunnen tid. De er like relevante som om vi for 40-50 år siden skulle ha tent faklene på dampskipskaia for å redde kystbåten – eller for å bevare damplokomotivene på Sørlandsbanen.
Det er ikke Arendals befolkning som «eier» sykehuset i Arendal, men Agders befolkning. Og sykehuset og dets ansatte må finne seg i å tilpasse seg den organisering som gir den mest optimale spesialisthelsetjeneste til Agders befolkning. Hittil har vi hatt et sykehusstyre som har veket tilbake for dette. Et sykehusstyre som følger et mantra om at to av landets minste fylker skal ha to «likeverdige» sykehus, hvor «likeverdighet» åpenbart tolkes som at begge sykehus skal ha alle eller de fleste medisinske spesialiteter, eller samme bredden i behandlingstilbud.
De fleste av oss vil foretrekke å bli operert eller behandlet for kreft, hjertesykdommer eller hjerneskader ved de sykehus som har best kompetanse på dette – enten de ligger i Kristiansand, Göteborg, Oslo – eller på Svalbard for den saks skyld. Da spiller det liten rolle om familien bor i kvartalet ved siden av lokalsykehuset. Det er viktigere å få tilgang til den beste behandling som er mulig å oppdrive enn å ha familien sittende ved sykesengen. Vi kan ikke fordele spesialistfunksjoner langs sørlandskysten etter sosialdemokratiske prinsipper som om det skulle være stønader til enker og faderløse.
Og det er i dette perspektivet vi må vurdere fremtidens sykehustilbud på Agder. To fylker med 260.000 innbyggere, hvorav over halvparten bor i nedslagsfeltet til landsdelens største sykehus i Kristiansand. En utredning foretatt i forbindelse med sykehusstrukturen i Oslo konkluderte med at et spesialsykehus bør ha minimum 280.000 innbyggere i sin «portefølje» for å kunne opprettholde kompetansen som et fullverdig sykehus. I Agder skal to «likeverdige» sykehus, med 30-40 minutters kjøretur mellom sykehusene, dele på en befolkning som ligger under dette minimumstallet. Det sier seg selv at dette er ganske absurd, med de ekstrakostnader det innebærer å drifte to «likeverdige» sykehus i to av Norges minste fylker. Til sammenligning dekker Stavanger Universitetssykehus alene 320.000 innbyggere i 18 kommuner.
Det var dette som var klinikksjef Pål Friis’ poeng, og som ble hans skjebne. Han forsøkte seg på en mild effektivisering av sykehusdriften ved å slå sammen to spesialistfunksjoner som ble tilbudt parallelt i Kristiansand og Arendal, og fikk fyken av sykehusdirektøren som lot seg skremme av de reaksjonære kreftene ved sykehuset i Arendal. Jeg vil tro at klinikksjefen hadde sympati langt inn i det medisinske miljø i Arendal.
Og Pål Friis kunne ha gått enda hardere til verks. Kostnadene ved å opprettholde to akuttsykehus med doble vakter døgnet rundt med få mils mellomrom er en betydelig budsjettpost i regnskapet til Sørlandet Sykehus. Med dagens helikoptertjeneste vil hele Agder kunne dekkes akuttmedisinsk fra ett sykehus innenfor det medisinerne kaller «den gyldne timen». Og sann mine ord. Om få år vil det være en realitet. Og for Sørlandets vedkommende skal pasientene kunne leve godt med at Sør-Norges mest avanserte hjertesenter ligger i Ålborg, om det sikrer oss den beste behandlingen og medisinske spisskompetansen. Det er faktisk slike perspektiver den medisinske utviklingen trekker opp.
Vi er bare ved begynnelsen av en dramatisk restrukturering av sykehustjenestene, hvor den lokale krigen mellom Arendal og Kristiansand om få år vil bli betraktet som meningsløs provinsiell. Den agitasjon politikere som Freddy de Ruiter bedriver er en reaksjonær og vulgær form for populisme som dessverre bidrar til å hindre at Sørlandet følger med i den rivende medisinsk-faglige utviklingen. De bør frykte historiens dom.