Onsdag skulle Agders representanter i regjeringsapparatet møtes på Stortinget. Hensikten var god: Å samordne jobben for Sørlandets interesser. Men som bildet i torsdagsavisen viste, ble det en stusslig affære. Fra regjeringsapparatet kom én Agder-representant: Trond Blattmann, politisk rådgiver i Fornyings— og administrasjonsdepartementet. Ikke det at det var så mange som meldte forfall. Vi har bare én til: Gina Lund fra Tvedestrand, som er statssekretær i Arbeidsdepartementet.
I tillegg deltok et par stortingsrepresentanter og forsvarsminister Grete Faremo. Hun er en dyktig og allsidig politiker, men representerer ikke Agder. De gangene hun har fått tillit av velgerne har det vært av Aps velgere i Oslo. Først til bystyret i hovedstaden fra 1987 til 1991, og deretter som representant for Oslo Ap på Stortinget fra 1993 til 1997. Det var ikke slik det skulle bli. Etter valget i 2005 gjorde Ap på Agder opprør da det ble klart at Jens Stoltenberg utnevnte en regjering kjemisk fri for egder, og stortingsgruppens ledelse fulgte opp ved å overse de sørligste representantene da de politiske beina i nasjonalforsamlingen ble delt ut. Randi Øverland, Mette Gundersen og Kari Henriksen ble deretter hentet inn fra Vest-Agder til ulike statssekretærstillinger. Fra SVs rekker ble Torbjørn Urfjell og Morten Wasstøl fra Aust-Agder hentet som politiske rådgivere.
Under valgkampen i høst sa Kari Henriksen at landsdelen hadde «flere gode kandidater» til statsrådsposter i tilfelle en ny rødgrønn regjering. Kvinesdals utmerkede ordfører Odd Omland ble etter valgseieren lansert som en av de mest aktuelle.
Men Omland sitter fremdeles i kommunehuset på Liknes. De aller fleste andre kandidatene er også der de var før 14. september. Trond Blattmann er altså unntaket fra Vest-Agder. Han fyller helt sikkert den politiske rådgiverstillingen i sitt departement på en god måte. Men hvorfor ta til takke med en stilling som stort sett ellers reserveres for lovende AUF-ere? Hvilken annen fylkesleder i Ap ville akseptert en politisk rådgivertittel, som eneste representant i regjeringsapparatet for sitt fylkesparti? Et minstemål for de aller fleste andre ville vært en statssekretær, som har en helt annen politisk tyngde.
Den sørgelige sannhet er at det har gått fra vondt til verre for Sørlandet. Ingen andre fylker er så dårlig representert i sentrale verv i Oslo som Aust- og Vest-Agder. Det innbefatter også viktige posisjoner i Stortinget. Etter hvert valg er det spenning knyttet til hvem som får hvilke verv i nasjonalforsamlingen. Partiledelsens største stjerner blir gjerne komitéledere. Andre politikere med tillit hos ledelsen kan bli fraksjonsledere i komiteer der et annet parti får ledervervet.
Ingen av disse vervene har tilfalt noen fra Agder. Det er neppe fordi politikerne som får disse vervene nødvendigvis er i en langt høyere divisjon enn de andre. Etter valget i høst utpekte Ap Terje Lien Aasland fra Telemark til leder av næringskomiteen, mens Anette Trettebergstuen fra Hedmark ble Aps fraksjonsleder i arbeids- og sosialkomiteen. Sikkert utmerkede representanter, men neppe på en egen planet.
Det samme kan sies om flere av statsrådene som ble utnevnt i oktober. Med all respekt for fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen fra Nordland og fornyings- og kirkeminister Rigmor Aasrud fra Oppland, kan de ikke sies å være politiske tungvektere som Jens Stoltenberg ikke kunne komme utenom da han satte sammen sin nye regjering. Snarere er det rimelig å anta at de representerer fylker og landsdeler det var vanskelig å ignorere når sentrale posisjoner skal bekles.
Slik er det ikke med Agder. I Ap er det åpenbart ikke så farlig med Sørlandet. Selv om partiet – så vel som SV og Sp – har dyktige politikere her sør, regnes de ikke med når kabalene legges sentralt. Det er ikke bare et problem for ildsjelene i disse tre fylkespartiene, men for hele landsdelen. For i realiteten er ingen av våre representanter til stede der de viktigste premissene legges og de tyngste beslutningene treffes.
Ett eksempel på hva denne manglende tilstedeværelsen kan bety, fikk vi dagen etter nevnte samordningsmøte mellom Blattmann og de andre på Stortinget. Da vedtok nasjonalforsamlingen å fjerne rabatten i bomstasjonene rundt Kristiansand fra 2011, en rabatt som var en klar forutsetning da søknaden om bompengefinansieringen ble støttet av seks kommunestyrer og to fylkesting.
Det er vanskelig å bestemme seg for hva som er verst: At ingen av våre representanter tydeligvis var klar over hva som var i emning før i slutten av november, da beslutningen for alle praktiske formål allerede var tatt. Eller at våre lokale politikere etter å ha skjønt tegningen overlot til Aps gruppeleder i Kristiansand bystyre å sende en e-post til partiets stortingsrepresentanter for å protestere.
Kunne man sett for seg en lignende reaksjonsmåte fra ivrige lokalpolitikere nordpå? Eller fra driftige vestlendinger? Eller at Aps lokalpolitikere fra Sigbjørn Johnsen og Sylvia Brustads hjemfylke ble tatt på sengen i en viktig regional sak og reagerte ved å sende en e-post?
Uttrykket «politisk ørkenvandring» henspiller på Moses’ tilværelse i ødemarken. Den varte i 40 år. Nå er det 44 år siden Ap på Agder var representert rundt Kongens bord. Og det lovede land er ennå ikke i sikte.