«Kunstnerrollen er endret», sier vi. I Norge ser vi en klar tendens til et tverrfaglig kunstnersamarbeid, som et motsvar til den stereotypiske kunstnermyten om den inspirerte bohemen. Vi har i årenes løp sett ulike forsøk på å komme nettopp denne myten om den hjelpeløse og eksentriske kunstneren til livs – slikkunstneren Marianne Heier gjorde i Calculated risks (2005). Her fokuserte hun blant annet på «fattigdomsestetikken», som mange gallerier tilbyr, der det forventes at kunstneren skal være sjarmerende fattig og fryse om vinteren.

Et annet internasjonalt fenomen, som er en total motsetning til bohemrollen, er artstars. Fenomenet er særlig preget av britiske og amerikanske kunstnere med høy «stjernefaktor».

Popkunstneren Andy Warhol blir regnet for å være den første superstjernen, artstar , på den internasjonale kunstscenen på 1960-tallet. Hans «viktigste» kunstverk kan sies å være hans egen offentlige persona. Hans mediestrategi og antikunst-prosjekt var banebrytende, og representerte et brudd med våre tidligere oppfatninger. Den glamorøse warholske artstar-rollen er den rake motsetning til den romantiske kunstnermyten.

På 1990-tallet skjedde det en endring i selve kunstnerrollen og den kunstneriske praksisen. En mer eksperimentell holdning til teknikk, metode og ulike medier begynte å bre om seg, samtidig som kunsten var preget av en «art for fun»-mentalitet. Dette var en reaksjon på 1970-tallets politiske kunst og 1980-tallets følelsesladede maleri. Den nye teknologien som gjorde seg gjeldende i dette tiåret, åpnet opp for nye uttrykksmåter. Kunstnere kommuniserte via internett fra midten av 1990-tallet. Motedesignere, popmusikere og kunstnere hentet inspirasjon fra hverandres felt, og gikk sammen i ulike samarbeidsprosjekter.

På mange måter hadde de «nye» kunstnerne et mer trendy image enn tidligere. En typisk «ny» kunstner kunne for eksempel være både poet, dj, motedesigner og kunstner. Dette kan leses som kritikk av den romantiske kunstnermyten eller bohemrollen, ved nettopp å invitere til et tverrfaglig samarbeid.

Som en konsekvens ble en ny og «upcoming» kunstner gjerne hyllet innenfor kunstverden og media som en slags mellomting mellom en kunstnersuksess og en popstjerne, en artstar . Mest kjent er kanskje de britiske sensation -kunstnerne (brit-art), for eksempel Damien Hirst og Tracey Emin, som vokste frem i kjølvannet av et tiltakende kjendiseri innenfor kunstverden, og ble medieprofiler på lik linje med popstjerner.

I Norge kan vi nevne Vibeke Tandberg, Børre Sætre og Matias Faldbakken, som alle har «stjerneelementer», men samtidig ikke den «sensasjons»-faktoren, som de britiske kunstnerne skapte rundt sin person med kontroverser og spekulasjoner i media.

Det er vanskelig å bli «oppdaget» som ny og uetablert kunster, både internasjonalt og på den nasjonale kunstscenen. De fleste som har lyktes kommersielt i dagens samtidskunstsituasjon, har skapt interesse rundt egen person og drevet bevisst merkevarebygging.Som en kommentar til vår medievirkelighet, er realitykonseptet «Artstar» blitt vist i USA siden 2005. Ideen bak konseptet er utformet av kunstnerne Chrisopher Sperandio og James Fuentes, sammen med gallerist Jeffery Deitch. Tv-teamet følger de utvalgte kandidatenes prosjektutforminger og hver enkelts hverdagsliv gjennom en syv timer lang reality-serie. Juryen består av anerkjente kunstnere, kuratorer og mediefolk, som til slutt skal kåre en vinner som belønnes med en egen soloutstilling på Deitch Gallery. Skaperne av realityprogrammet «Artstar» sier de ønsker å utfordre de utvalgte kunstaktørene ved å stille spørsmål om mulighetene for kunstproduksjon under slike omstendigheter. En artstar-rolle er en total motsetning i forhold til både et tverrfaglig samarbeidsideal og myten om bohemkunstneren.

Er det mulig å skape kompleks og nyskapende kunst i en slik realitykontekst? Hvordan blir kunstnerrollen utfordret? Hva slags sluttresultat kan forventes av en slik gruppeutstilling? Og ikke minst: Blir dette godt tv?

Det handler om, for kunstnerne, å finne ulike strategier for å bli synlige og forbli relevante i vår medievirkelighet, preget av et kort oppmerksomhetsspenn. Dette resulterer i en kamp for å få oppmerksomhet innenfor mediekulturen, kunstinstitusjonen og hos publikum.

Selv om endringen i kunstnerrollen har ført til et mer tverrfaglig samarbeid, har vi ikke den samme tilstanden med stjerner i Norge. Betyr dette at det ikke er akseptert å drive merkevarebygging her? Det er i alle fall inntrykket man får når merkevarebygging kommer på banen i diskusjoner om kunstnerrollen. Enten det dreier seg om kritikk av et økende kjendiseri på kunstscenen, eller «kunst og kapital»— seminarer, hersker det enighet om at stjernefaktor = kommersiell kunst.

Siden 1990-tallet er «sensasjonkunstnerene» blitt eldre og er ikke like «hotte» på forsiden av magasiner. Kunstscenen følger trender, og nå er det «håndverket»og «hands on» som står i sentrum.

Til tross for enighet om at kunstnerrollen har endret seg, kan virke som om fattigdomsidealet fremdeles «ruler»: Det fremstår fortsatt som litt «suspekt» å tjene penger og samtidig lage kunst.

Damien Hirst er en ekte artstar som har tjent seg søkkrik på kunsten. Han satte i gang å male selv for ett par år siden og hev seg på «hands on»-trenden og kastet sine assistenter på døra. Men i motsetning til for 1990- tallets sensasjonkunst; fikk han nå plutselig lunkne kritikker.

Selv mener jeg at artstar-konseptet har vært en provokativ og viktig kommentar til dagens medievirkelighet så vel som til samtidskunstscenen. På den andre siden kan et slikt realitykonsept i praksis være med på å forsterke en allerede eksisterende medietendens, der personen blir viktigere enn kunsten. En ren «idolisering» vil være en uheldig utvikling, og det er grunn til å stille spørsmål ved om vi trenger en slik form for kunst.

Innlegget er forkortet. Red