«Vi blir verken hørt eller respektert», sier aksjonslegene på sykehuset Arendal. Nå planlegger de nye måter å nå fram i sykehuskampen. Nylig krevde arendalittene ikke bare at nødbremsen settes på, men at styrevedtak annulleres, at nye utredninger settes på vent, samt at styret avsettes. Sinnet er massivt i Arendal. Og bak kulissene planlegger legene et slags kupp.

Med arendalsordfører Torill Rolstad Larsen i spissen for en gruppe med politikere fra østre Aust-Agder snekrer de på en slags «motmelding», en alternativ plan for utvikling av sykehuset i Arendal. Denne skal de ha ferdig før sykehusdirektør Jan Roger Olsen legger fram sin strategiplan slik at han blir tatt på senga og tvinges til å gjøre valg som er fordelaktige for Arendal – men ikke nødvendigvis for agderpasienten.

Om frontene er steile på Sørlandet, er de om mulig enda tøffere på Vestlandet der det hagler alvorlige persontrusler, og hvor Arbeidstilsynet er koplet inn. Over hele landet raser det for tiden beinharde sykehuskamper der alle mulige virkemidler tas i bruk, og hvor saklighet ikke står i høysetet.

Kampen står først og fremst om viktige arbeidsplasser i hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn. Og befolkningene rives med i kamp for sine lokalsykehus i tro på at de er i ferd med å miste noe verdifullt – selv om realiteten i mange tilfeller kan være stikk motsatt; som i slagsaken på Sørlandet. Her skal det snart innføres en ny ordning som sikrer austegder slagbehandling døgnet rundt, mens de hittil har måttet reise til Kristiansand om de får slag om natten. Denne kjensgjerningen har legene i Arendal fortiet, for om dette hadde kommet tydelig fram, hadde det vært vanskelig å mobilisere befolkningen til fakkeltog.

Fakkeltog skal alltid sikre bevaring av dagens tilstand på stedets lokalsykehus. Slik sett er sykehuskamper oftest reaksjonære. De forsøker å demme opp for fremskrittet; for utviklingen; for at pasienter skal få behandling på et høyre faglig nivå med bedre kvalitet et annet sted. Det var situasjonen også da sykehusene i Farsund og Mandal ble lagt ned.

Slik har vi havnet i en situasjon der leger på mindre sykehus står i veien for at deres egne pasienter skal få et bedre helsetilbud. Det er ikke bare beklagelig, men høyst umoralsk og noen ganger direkte livsfarlig. I eksempelvis Lærdal i Sogn har kvinner skjønt det, og velger oftest bort den lokale fødestuen for å føde på et annet sted med høyere faglighet.

Kreftforeningen har uttalt at de mener konservative fagfolk bremser utviklingen av bedre tilbud. De mener legenes kamp for å beholde kirurgien på lokalsykehusene hindrer pasientene i å få best mulig kreftbehandling. Dette skal være årsaken til at nordmenn har dårligere overlevelse ved kreft i endetarm, lunger og eggstokker enn i andre OECD-land.

Det er mye nostalgi knyttet til dagens sykehusstruktur. De fleste av oss har fortsatt forestillingen om «tradisjonelle sykehus», sykehus hvor «alle» behandlingsformer blir tilbudt. Dette var situasjonen på sentralsykehusene før sykehusreformen ble vedtatt i 2001. Men denne tilstanden er forlatt, og kommer aldri tilbake, varsler helsedirektør Bjørn-Inge Larsen.

Det vi er midt oppe i nå, og som forårsaker alle bruduljene, er en omskifting fra «fullverdige» sykehus til «arbeidsdelte» institusjoner. I fremtiden er det ingen sykehus som vil tilby alle behandlingsformer til «sin» befolkning, verken i Kristiansand, Arendal eller Oslo. Pasienter og leger vil reise dit den beste og mest avanserte behandlingen gis. Samtidig vil sykehusene gi fra seg mye av dagens enklere behandling til kommunene, i tråd med Samhandlingsreformen som skal innføres fra 2012. Det tradisjonelle sykehuset vil fases ut, varsler helsedirektør Larsen.

Problemet er den store motstanden mot den faglige utviklingen. Det er ikke bare sykehusansatte og lokalpolitikere som stritter imot den kvalitetsdrevne sentraliseringen. Det gjør også regjeringspartiene SV og Senterpartiet, i tillegg til KrF og Venstre. De gjør seg til talerør for å opprettholde en sykehusstruktur og en organisasjonsform som passet i gamle dager, men som nå er utdatert og utrangert. Det de ikke de har tatt inn over seg, er at norske pasienter ønsker, og krever, best mulig behandling når liv og helse trues. Da er vi villige til å reise til USA eller India om nødvendig.

Ap vet dette. Og Høyre og Frp. Derfor vedtok de sykehusreformen i 2001 for å sikre best mulig faglig utvikling. De var riktignok uenige om opprettelsen av de regionale helseregionene som mellomledd, men ønsket en frakopling av sykehusene fra lokalpolitikkens ødeleggende maktkamp.

Nå er SV og Sp i ferd med å blåse liv i den igjen. I opptakten til kommunevalget innvarsler dette en omkamp om sykehusreformen som er like truende for pasientsikkerheten ved norske sykehus som for regjeringssamarbeidet.

Det som kan redde oss fra tilbakeskrittets reaksjonære politikk er en massiv offentliggjøring av sammenhengen mellom behandling og kvalitet. Norske pasienter må få kunnskap om behandlingsresultatene ved deres lokalsykehus sammenlignet med de beste. Da vil det bli umulig å forsvare at eksempelvis risikofødsler skal skje i Arendal, og vi skal ikke se bort fra at noen av dagens behandlingstilbud i Kristiansand kan bli valgt bort til fordel for Oslo.

Men hvis austegdene skulle fått medhold i kravene sine, ville det betydd gjeninnføring av sykehusene som lokalpolitisk slagmark. Det ville sette kvalitetsutviklingen i baksetet.