For tiden er det finanskrisen som dominerer i media og den politiske dagsorden. Likevel er det en annen utfordring som over tid er langt mer alvorlig enn finanskrisen – nemlig klimakrisen. Det er viktig at ikke all konsentrasjon om finanskrisen gjør at det viktige klimaarbeidet kommer lenger ned på dagsorden. Riktignok vil økonomiske nedgangstider etter alt å dømme også gi lavere klimagassutslipp. Men dette er en kortsiktig effekt, og utslippene vil øke igjen når den økonomiske veksten tar seg opp igjen dersom vi ikke innfører effektive klimavirkemidler.
Vi ser dessverre tegn på at politiske myndigheter i en rekke land prioriterer kortsiktige tiltak for å redde nøkkelbedrifter og arbeidsplasser, og vil utsette viktige klimatiltak. I Tyskland, selve motoren i EUs klimaarbeid, sier forbundskansler Angela Merkel at hun nå vil prioritere arbeidsplasser fremfor klima. I USA brukes milliarder av dollar på å redde egen bilindustri. Amerikansk bilindustri er i problemer blant annet fordi de ikke har klart å omstille sin seg til fremtidens klimavennlige biler, slik japanske bilprodusenter har. Dette er dårlig nytt for klimaarbeidet et år før det meget viktige klimatoppmøtet i København.
I stedet for at det skal være en motsetning mellom arbeidet med å komme seg ut av finanskrisen og offensive klimatiltak, bør vi kombinere tiltak mot finanskrisen med å la klimaarbeidet får en ny giv. Høyre mener derfor at den tiltakspakken som regjeringen legger fram må inneholde sterke klimatiltak.
Det er mye vi kan gjøre som både vil gi økt aktivitet og skape flere arbeidsplasser i økonomien og samtidig legger grunnlaget for lavere klimagassutslipp. Det gjelder blant annet innen produksjon av fornybar energi. Et helt nødvendig tiltak dersom vi skal løse klimautfordringen er å få til en overgang fra dagens bruk av fossile energikilder til en kraftig økning av nye fornybare energikilder.
Norge sitter på noen av de største energiressursene i verden pr. innbygger når det gjelder fornybar energi. Vannkraften har sørget for at vår kraftforsyning er nesten 100 prosent fornybar. Vi har Europas største vindressurser langs kysten vår. I våre skoger, som hvert år vokser, er det betydelige muligheter for økt bruk av bioenergi. Vi har bølgeenergi, tidevann, og vi har sågar stor kompetanse på solenergi. Vi har derfor et betydelig ansvar for å bidra med våre fornybare ressurser i den energiomleggingen som må komme dersom vi skal unngå alvorlige klimaendringer.
Dessverre har dagens regjering så langt sviktet når det gjelder å legge til rette for økt satsing på fornybar energi i Norge. Derfor har selskaper som Fred. Olsen Renewables, Hammerfest Energi og statens eget selskap, Statkraft, valgt å legge sine investeringer til våre naboland fremfor i Norge fordi rammebetingelsene her hjemme er for dårlige. Dette innrømmet blant annet vår forrige olje— og energiminister, Åslaug Haga, da hun rett etter at hun tiltrådte i fjor høst konstaterte at hun «blir urolig når jeg registrerer at de store investeringene innenfor fornybar energi skjer utenfor Norge. Det kan vanskelig forstås på en annen måte enn at de ordningene vi har i Norge er for dårlige.»
Nå har regjeringen muligheter til å gjøre noe med dette i tiltakspakken mot finanskrisen. Bygging av vindkraftparker, opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg, bygging av småkraftverk og investeringer i energisparetiltak kan gi mange arbeidsplasser i bygge- og anleggssektoren som sliter under finanskrisen hvis regjeringen vil bedre rammebetingelsene for fornybar energi.
En annen sektor som er viktig hvis vi skal løse klimautfordringene er transport. I dag kommer om lag en tredjedel av de norske klimagassutslippene fra transportsektoren. Det er nødvendig med investeringer i en omlegging til mer klimavennlig transport dersom vi skal få ned våre nasjonale klimagassutslipp. Vi må få en mer miljøvennlig bilpark, vi må få mer godstransport fra vei til sjø og bane og vi må mer av persontrafikken fra privatbil til kollektivtransport.
Det må derfor i tiltakspakken satses kraftig på jernbane. For å løse flaskehalser må det investeres i nye krysningsspor. Det må investeres i logistikknutepunkt for å få mer gods over fra vei til sjø og bane. Vi snakker her om noen hundretalls millioner i nye investeringer på begge disse tiltakene, som vil sikre mange arbeidsplasser i anleggsbransjen. Det må utover dette satses på ytterligere kapasitetsøkende tiltak innen godstransporten. Innen persontrafikken må vi snarest realisere InterCity-triangelet Lillehammer – Skien – Halden. Vi må også løse dagens akutte problemer i lokaltogtrafikken rundt Oslo slik at folk kan stole på dette tilbudet, og benytte tog fremfor bil til jobben. Alt dette kan man få til gjennom å utnytte den ledige kapasiteten som finanskrisen har skapt, og slike tiltak må med i tiltakspakken.
I tillegg til offentlige bevilgninger til nye, klimavennlige investeringer, må tiltakspakken inneholde skatte- og avgiftsendringer. Regjeringen må redusere «den røde» skatten på arbeid og investeringer og i stedet vri beskatningen i mer «grønn» retning. Vi må ha et kvotesystem for klimagasser som setter en reell pris på klimagassutslipp, og som følger forurenser betaler-prinsippet. Bilavgiftene må reduseres kraftig for lavutslippsbiler og fjernes helt for nullutslippsbiler, og heller økes for bruk av biler med høye klimagassutslipp.
Finanskrisen er alvorlig og rammer mange mennesker. Samtidig gir den oss muligheter til å legge grunnlaget for ny vekst som tar hensyn til de krav som klimautfordringen setter, som blant annet innebærer at veksten i verdens klimagassutslipp må stanse opp og snus til en nedgang innen 2015. Norge har økonomisk handlingsrom til å bruke denne anledningen til storstilte investeringer i tiltak for å redusere klimagassutslippene samtidig som de gir økonomisk aktivitet. I dagens krisepakke får vi se om regjeringen velger å gripe denne muligheten til aktive miljøtiltak fremfor tradisjonelle passive arbeidsmarkedstiltak. Gjør de det, vil de få Høyres støtte.