Ny blasfemiparagraf i Norge? Som kjent ble det lagt på is. Men hadde forsøket på å innføre et vern mot blasfemi i Norge noe med utenrikspolitikken å gjøre? Hadde det lyktes, ville man kunne vise til den type kompromiss som helt sikkert vil bli ansett som en løsning på den omstridte Durban II-konferansen som denne artikkelen handler om. Norge kunne kommet til å høste stor ære for en internasjonal «brobyggerrolle». Vi ville i alle fall blitt populære i islamske land.

Men langt viktigere enn Norge er det at den fremste organisasjonen på menneskerettighetenes felt, FN, har fått politisk «banesår» som uhildet eksponent for apolitiske rettigheter. Det nydannede Menneskerettighetsrådet i FN er ikke mindre skandaløst enn sin forgjenger. Dette hadde som medlemmer land som Sudan, Saudi-Arabia, Zimbabwe og Egypt. Kommisjonens rapporter om menneskerettighetsbrudd ble «renset» for kritikk gjennom behandlingen i kommisjonen, og resolusjonene fra denne ble stadig mer politisert. Dette ledet til slutt til oppløsning av kommisjonen under sterkt press fra USA.

Men avløseren, som kalles Menneskerettighetsrådet, er ikke bedre, og har utviklet tendenser til å bli en «hvitvasker» av regimer med store menneskerettighetsbrudd akkurat som sin forgjenger. Kina fikk for eksempel nylig kun ros i gjennomgangen av lands politikk nylig.

En meget foruroligende utvikling kom i 2008 da to resolusjoner om ytringsfriheten ble vedtatt. Disse begrenset ytringsfriheten med hensyn til religionskritikk, og var sterkt beslektet med den første Durban-konferansen mot rasisme i 2001 som var arrangert av det samme rådet. På denne konferansen ble Israel kritisert som rasistisk, og agendaen var satt av islamske land i stor grad. Konferansen ble så ensidig at både USA og Israel forlot den i protest.

Durban I-konferansen om menneskerettigheten «ikke-diskriminering» endte med anti-koloniale og antiisraelske resolusjoner, og det er nå en kampanje for å stoppe den planlagte Durban II-konferansen som skal finne sted i Sveits i april. EU har lagt ned et ultimatum om at resolusjonsteksten der ikke skal gjøre ytringer om religion kriminelle, ellers deltar ingen EU-land. USA, Canada og Israel har allerede trukket seg.

På konferansen vil FNs menneskerettighetsråd under ledelse av et land som Libya, Pakistan og Cuba legge opp til at den vedtar en blasfemiparagraf for å hindre kritikk av islam. Dette vil Vesten motsette seg, stort sett, men i dag er de vestlige land i mindretall i FN. Det resolusjonsforslag som ble presentert i forrige uke, er totalt uakseptabelt for et liberalt demokrati. Det kriminaliserer ytringer om islam, og åpner for Sharia i stedet for sekulær lov. Hvis Norge eller andre vestlige land er med på å legitimere noe slikt, har vi oss selv å takke for at menneskerettighetene blir til politiske redskaper for fundamentalister.

Hva vil Norge gjøre? Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil ikke trekke Norge fra Durban II. Norge er nemlig selv kandidat til å bli medlem av FNs menneskerettighetsråd nå, og gjør alt for å unngå kritikk av land som bryter menneskerettighetene, som Kina og Iran. Men så viktig er det ikke å komme inn i et råd som til og med domineres av bandittstater på menneskerettighetenes område. Flere partier krever boikott av konferansen. Norge bør i alle fall følge EUs politikk: Enten boikott eller et endret resolusjonsforslag.

Det vil være en skandale om EU og resten av Vesten boikotter konferansen mens Norge legitimerer den. Tragedien er at menneskerettighetene blir nå «kidnappet» for politiske hensikter i stor skala, og dette kan vi vente vil skje i enda større omfang fremover når Vesten får stadig mindre betydning for verdens maktforhold. Vi kan nå definitivt vinke farvel til FN som menneskerettighetenes objektive arena. Grensen for «prosess» og «dialog» er nådd med dette resolusjonsforslaget.

Menneskerettighetene er definert som «inherent» og «inalienable» i FNs Menneskerettighetserklæring av 1948 – de er altså «medfødte» og «uforanderlige». Dette er store ord, og de setter tilsynelatende en stopper for politisering av menneskerettighetene. Hvis en slik rett er medfødt, kan den ikke endres, fratas eller gis av et annet menneske, selv om han eller hun er statsleder.

Politikere kan altså ikke endre på slike rettigheter. Men det er jo nettopp det som skjer når alle interesser påberoper seg menneskerettighetsstatus i det politiske kakofoni som er blitt dagligdags. Skal man slå gjennom med sin politiske argumentasjon, er det mest effektive å påberope seg menneskerettighetene. Men menneskerettighetene er ikke menneskerettigheter dersom de ikke er noe annet enn vanlig politikk i en vanlig politisk maktkamp.

Kjernen i problemstillingen er altså at menneskerettigheter kun kan gjelde over nasjonal rett og som overnasjonale standarder for oss alle dersom vi er sikre på at de er det de utgir seg for å være, nemlig rettigheter som er «medfødte» og begrunnet i menneskets natur og verdighet. Politiske interesser som klarer å få etablert seg som menneskerettigheter seiler derfor under falskt flagg, for å si det slik. Det er altså noe som er ekte menneskerettigheter og noe som er politikk forkledt som slike.

Hvis Durban II-konferansen vedtar at kritikk av islam skal straffeforfølges, er det for eksempel et brudd på menneskerettighetene. Men denne påstanden krever at vi da kan skille mellom jus og politikk, nærmere bestemt mellom ekte menneskerettigheter og politiske produkter som kalles slike.

Vi kan i alle fall slå fast at hvis vi ikke kan arbeide oss fram til et slikt skille, er begrepet menneskerettigheter i ferd med å bli et helt sentralt demokratisk og politisk problem i våre demokratier så vel som i FN. Når menneskerettighetene ikke bare er ofre for relativismens subjektive tolkning, men også fundamentalismens, er dette et påtrengende problem.