De siste ukers politiske debatter har omfattet temaer som omskjæring av gutter, hijab (et hodeplagg hele Norge nå er på fornavn med), private skoler med religiøst fortegn og blasfemiparagraf. Disse temaene har noe til felles: De berører spørsmålet om troendes rettigheter i en demokratisk rettsstat. Temaene diskuteres også andre steder i verden, og forskjellige land velger ulike løsninger på utfordringene som et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn gir.

I Norge har en helhetlig tenkning omkring religionenes plass i samfunnet vært etterlyst i forbindelse med utredninger og debatter omkring statskirkeordningen. Plutselig har vi fått en debatt i fanget som understreker behovet for å nedsette en kommisjon som skal diskutere religioners og livssyns plass i samfunnet. For når statskirkeordningen endres og kanskje avvikles om noen år, blir det store spørsmålet: Hvilke felles verdier skal det norske samfunn bygges på? Hva er et minste felles multiplum for den norske befolkningen? Det bør være noe mer og annet enn Kardemommeloven. Hvilke overordnede perspektiver skal ligge til grunn for avgjørelser som skal fattes i praktiske spørsmål omkring religioners og livssyns plass i det offentlige rom?

Hva er så Norges tradisjon i forhold til religionens plass i samfunnet? Som i andre land med luthersk statskirke, har tendensen vært at staten har styrt kirken, ikke omvendt. Men som statsreligion har kirken allikevel satt sitt preg på samfunnet. I løpet av 1800-tallet endret religionens stilling seg, slik at den i økende grad ble forvist til det private rom. Kirken har gått fra å være premissleverandør og samfunnslim til å brukes først og fremst ved livets viktige begivenheter, i glede eller i sorg.

Vekkelseskristendommen kan sies å ha forsterket privatiseringen av religionen med sitt skille mellom de som var innenfor og utenfor, og med sin vektlegging av personlig kristendom. I Norge kan man være «personlig» kristen, mens man i USA er «born again» kristen. Det kan synes som om kristne stilltiende har godtatt at kristendommen er blitt en privat sak, og at storsamfunnet har mest bruk for å hente religionen fram ved festdager og katastrofer.

Innvandringen har gjort religionen mer synlig i et Europa der de fleste trodde at religionen var på vei til å forsvinne eller bli en kuriositet som noen kunne dyrke i det private. I Norge har innvandringen ført til at den katolske kirke er blitt landets nest største, og til at baptistsamfunnet har snudd årelang stagnasjon til vekst. Islam har blitt den nest største religion i Norge, og denne religionen lar seg ikke like lett privatisere som kristendommen. Mens kristnes bønn som regel er usynlig i det offentlige rom, ber muslimene fem ganger daglig, gjerne i et rom på arbeidsplassen om det blir lagt til rette for det. Selv om den offentlige debatten ofte handler om islam, er det er viktig å huske på at de fleste religioner og livssyn er representert i Norge i dag.

Noen vestlige land har vektlagt restriksjoner i forhold til religionens uttrykk i det offentlige rom. Frankrike har helt fra revolusjonen i 1789 og skillet mellom kirke og stat i 1905 hatt et prinsipp om at borgerne ikke skal kjennetegnes ved sin religion, men ved sitt borgerskap. Denne holdningen var ikke minst en reaksjon på den maktposisjon den katolske kirke hadde hatt i det franske samfunn. Borgerskapet binder sammen, religionen skiller.

Ikke minst i møtet med islam har Frankrike valgt en restriktiv linje i forhold til religiøse symboler, og det har også rammet kristne og jøder. Danmark har også valgt en restriktiv linje i forhold til islamske symboler i det offentlige rom, men desto mer har statsreligionen blitt trukket fram som symbolet på det danske. Den danske politikken kan derfor sies å være mindre prinsipiell enn den franske på dette området ved være restriktiv overfor det islamske, men tillate det kristne å komme til uttrykk.

Andre vestlige land har fremhevet verdien av religioner for samfunnet, og har tilrettelagt for religiøs praksis i den grad den ikke kommer i strid med landets lover. I Storbritannia har erkebiskopen av Canterbury fremhevet at religiøs plikt skal tillates, også i det offentlige rom, så lenge dette ikke går på bekostning av andres rettigheter. Den samme linjen følges i Sverige. USA har i likhet med Frankrike et skille mellom kirke og stat, men til forskjell fra Frankrike et svært positivt syn på religionens plass i samfunnet. Alle religioner likebehandles, og de er i høyeste grad til stede i det sivile samfunnsliv.

Norge trenger også å ta et prinsipielt standpunkt før man velger modell: Har religioner og livssyn en positiv innflytelse på samfunnet, eller bør den i størst mulig grad begrenses til den private sfære? Kan man klare å fastholde retter som religionsfriheten gir (retten til å vise sin religion i offentlighet), samtidig som man fastholder at det som kommer i strid med lovgivningen, må bekjempes (religiøs tvang)? Den hjelpeløshet og uvitenhet flere politikere viser i debatten om religion synes ikke minst å peke på behovet for mer kunnskap og flere møteplasser mellom mennesker fra ulike kulturer og religioner.

For den norske befolkning lever ikke av brød alene.