«Når vi ser tilbake om 20 år, så vil vi se på årene 2008-2010 som selve «gullalderen» i kommunene noen gang. En all time high når det gjelder tjenestetilbud». Disse alvorstunge ordene kom fra Arendals rådmann da han nylig omtalte kommende års budsjett.

Arendal er ikke i noen særstilling. Tonen er den samme over alt. Nå settes bremsene på. Så det kviner.

Arendal sliter med å finne penger til sykehjem, Kristiansand har ikke penger til alle skolene og ligger langt under normen for pengebruk i eldreomsorgen. Grimstad og Lindesnes er allerede under fylkesmannens administrasjon. Og gjelden har vokst eksplosivt alle steder.

«Kommunene har levd over evne», konstaterer kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp).

Melodien er lik fra de statlige etatene på Sørlandet. I Nav sier ledere opp på grunn av innstramminger på 3,7 prosent. Politimesteren varsler at hun må skru ned ambisjonene som følge av politireformen. UiA får ikke nok penger til forskning, og må bruke driftsmidler til utstyr.

På Sørlandet sykehus likner utfordringsbildet. Halvparten av budsjettøkningen de får i 2011 vil bli spist opp av lønns— og prisvekst. Hvis sykehuset skal få penger til investeringer når utstyr bryter sammen, må de tas fra driften.

Arendalsrådmann Danielsens beskrivelse er nok rett. Vi er over toppen. Heretter går det bare nedover.

Agders politimester bekrefter analysen og forklarer uroen rundt sin virksomhet med at sørlendingene har vært godt vant med god politidekning. Derfor blir det bråk når politiet må spare penger og kutte i tilbudet.

«Jeg tror folks forventning er at de skal ha det som før», konkluderer hun.

Diagnosen hun stiller er riktig, ikke bare for hennes egen etat, men for all offentlig virksomhet, på Sørlandet som i resten av Norge. Framover blir det klæsj mellom befolkningens stigende forventninger og pengene som er til rådighet. Vi så situasjonen veldig spisset nylig i Møre og Romsdal der regjeringen ble anklaget for løftebrudd fordi den ikke vil bygge et nytt sykehus som tidligere helseminister har lovet.

«Dere må lese det som står bak kommaene», sa statsråden til aksjonistene, og mente at alle løfter som staten gir har forbehold om penger. Og nå har staten åpenbart ikke til hensikt å øse ut mer. Tvert i mot.

Etter to gylne tiår med konstant økonomisk vekst, fikk vi en bråstopp i norsk økonomi i høsten 2008, og gikk inn i en lavkonjunktur i 2009. Samtidig har lønnskostnadene aldri vært høyere i Norge sammenliknet med handelspartnerne våre.

For første gang siden 1999, da handlingsregelen for bruk av oljepenger ble vedtatt, legger regjeringen opp til en innstramming i statsbudsjettet for 2011. I 2012 skal innstrammingen ytterligere skjerpes. Ikke bare skal vi tilbake til handlingsregelen, som sier at vi kan bruke 4 prosent av avkastningen på oljefondet, men på lengre sikt må vi kutte bruken av oljepenger. Årsaken er at inntektene derfra vil avta, og etter hvert forsvinne. Generasjonsregnskapet til regjeringen viser at vi har et innstrammingsbehov på 10 prosent av BNP, eller opp mot 200 milliarder kroner, dersom framtidige budsjett skal gå i balanse. Det tilsvarer omtrent det vi bruker av oljeinntekter i dag, slo avtroppende sjef i Norges Bank fast tidligere i år.

I et nylig utsendt dokument på fremtidenshelsetjeneste.no forteller regjeringenat utgiftene til helse- og omsorgstjenestene her til lands har vokst raskere enn den samlede verdiskapningen, og konkluderer med at framover er økonomisk vekst avgjørende for omfanget av helse- og omsorgstjenestene. I år er veksten i fastlandsøkonomien på 1,7 prosent, og regjeringen regner med at den skal øke til neste år.

Men økningen er likevel ikke større enn at regjeringen strammer inn, og det samtidig med at utfordringene eksploderer. Om kort tid blir det voldsomt mange flere eldre som trenger kostbar pensjon og omsorg; antall unge i aldersgruppene som søker høyere utdanning vil øke med 75.000 neste fem år, og Norge har høyest tilgang på nye uføre og færrest som går tilbake til arbeid av alle OECD-land. Dessuten øker kriminaliteten, samt behovene for investeringer i samferdsel.

Så mens budsjettene strammes inn, øker behovene, og følgelig også forventningene til det offentlige.

Dette fører nødvendigvis til frustrasjon, fakkeltog og avisoppslag med hjerteskjærende historier.

Men vi ser ansatser til nye måter å takle situasjonen på.

Økt egenbetaling blir nevnt. Det gjør også innføring av studieavgift, økt samarbeid med frivillige organisasjoner og økt innsats fra pårørende. Samarbeid med private om finansiering av offentlig virksomhet (OPS), som tidligere er brukt på E18 og for UiA i Grimstad, kan bli en vanligere modell framover, eksempelvis for utbygging på Kjevik.

Helsedirektøren har foreslått å sette tak på hvor dyr en behandling kan være og hvilke behandlingsformer det offentlige ikke kan ta seg råd til. Kristiansands økonomisjef varsler at kommunen framover kun må konsentrere seg om kjernevirksomheten, og kutte alt annet.

Omorganisering er en annen måte å effektivisere i innstrammingstider, slik politireformen og funksjonsfordelingen mellom sykehusene er eksempel på. Samhandlingsreformen er en annen, der store pasientgrupper skal overføres fra sykehusene til kommunene i 2012, blant annet for å spare penger.

Det er ingen tvil om at festen er over. Gullalderen er forbi.

Heretter gjelder det å lete etter konstruktive løsninger med minst mulig negative bivirkninger. Men vondt blir det.