”Den som skaffer seg seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, straffes med fengsel inntil 5 år. På samme måte straffes den som skaffer seg seksuell omgang ved å utnytte noens psykiske lidelse”. Slik lyder Straffelovens § 193 noe forkortet. Etter denne pragrafen ble Thorbjørn Lied 1. november 2006 dømt i Kristiansand tingrett til 120 dagers betinget fengsel og tap av presterettighetene i 3 år. Før saken kom opp i retten hadde Lied selv sagt fra seg sine presterettigheter.

Kirkelovens § 32 sier i første ledd: ”Geistlig embetsmann som avskjediges fra sitt embete ved dom eller gis avskjed uten nåde mister retten til å utføre prestetjeneste i Den norske kirke for alltid eller for den tid departementet bestemmer. Det samme gjelder geistlig tjenestemann som fradømmes stillingen som straff eller gis avskjed”.

Lied ble fradømt retten til å være prest av Kristiansand tingrett etter en bestemmelse i straffeloven. Kultur— og kirkedepartementet har da en selvstendig rett og plikt etter kirkeloven til å bestemme om han skal fratas presterettighetene for alltid eller for en viss tid. Dette ansvaret unndrar departementet seg. Avdelingsdirektør Tom Rafoss i Kultur- og kirkedepartementet sier ”Vi kan ikke overprøve en dom med et forvaltningsvedtak. Lied er fradømt retten til å være prest for 3 år. Da er det 3 år”. Han sammenlikner dette med å miste sertifikatet for en tidsbestemt periode.

Etter å ha vært taus en lenge, sier biskop Olav Skjevesland 29. oktober til Fædrelandsvennen at: ”Det er utelukket at han kan få praktisere i Den norske kirke” og begrunner dette med grovt svik mot kirkeetikken, svekket tillit og at ”kommunikasjonsmessig vil det bli ugreie”.

”Liedsaken” har utviklet seg til å bli en prøvesten for hvordan kirken og kirkemyndighetene skal forholde seg til prester som begår seksuelle overgrep. Kirken har nå talt klart i denne saken, og nå må departementet og kirkeministeren gjøre det samme.

Lied ønsker ikke å avslutte sin karriere ”i grøfta”. Hvis hans definisjon av ”grøft” er å være uten prestrettigheter, så må han forhåpentligvis det. Lied er her ikke i særstilling som prest - i en rekke yrker er seksuelle overgrep så alvorlige handlinger at de får varige yrkesmessige konsekvenser for overgriperen. Nylig ble en bussjåfør tiltalt for et seksuelt overgrep mot en 15 år gammel passasjer. Påtalemyndigheten har i saken lagt ned påstand om ubetinget fengsel i 75 dager og at mannen ”fradømmes mulighet til å drive persontransport i all framtid”. Bussen Trafikkselskap sier at deres reaksjon er at de som begår slike overgrep blir avskjediget (Fædrelandsvennen 22.10.09).

Helsetilsynet ville frattt helsepersonell som er dømt etter § 193 i Straffeloven autorisasjonen til å drive behandling, da dette er en ”en atferd som anses uforenelig med yrkesutøvelsen” (Helsepersonelloven § 57). Helsetilsynet har nylig fratatt en lege som er tiltalt for seksuell utnyttelse og seksuelle overgrep mot to pasienter autorisasjonen – før saken saken har vært oppe i retten (F.vennen 28.10.09).

Helsepersonell som yter helsehjelp til personer under 18 år må fremlegge politiattest ved ansettelse. Attesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller er dømt for brudd på en rekke bestemmelser i straffeloven, bla. § 193. Den som er ilagt forelegg eller er dømt for overtredelser etter disse paragrafene, ”er utelukket fra å yte helsehjelp til barn”. I barnevernet, barnehager og grunnskolen kreves tilsvarende politiattest for å kunne få ansettelse, og en slik dom som Lied fikk ville medført oppsigelse.

Norges Idrettsforbund har vedtatt ”å ikke gi oppgaver som innebærer et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige til personer som ikke fremviser politiattest eller som har anmerkninger på attesten”. Torbjørn Lied vil altså aldri få arbeide i grunnskolen, i en barnehage, i barnevernet, bli fosterhjem eller trener for barn og ungdom i et idrettslag fordi han ikke kan framlegge en tilfredsstillende politiattest. Skal samfunnet da gi ham mulighet til å ikle seg kappe og krage og lede konfirmasjonsundervisning eller drive sjelesorg i den norske kirke?

Utroskap rammes ikke av noen lover i vårt samfunn, selv om det er aldri så sårende og krenkende for de involverte. Derimot ser samfunnet alvorlig på seksuelle overgrep overfor mindreårige og andre sårbare personer, særlig når det skjer ved bruk av posisjonsmakt, avhengighet og tillit. En prest er offentlig embedsmann, religiøs leder og åndelig veileder. Dette gir makt og påvirkningsmulighet i enkeltmenneskers liv som forutsetter sunn vurderingsevne, tillit og ydmykhet. Her feilet Lied da han innledet et seksuelt forhold til en sårbar person som siden før konfirmasjonsalder oppsøkte presten for hjelp, støtte og sjelesorg. Dette må benevnes med sitt rette ord, nemlig overgrep. Det er en hån mot offeret og hennes familie at dette omtales som utroskap, og endatil forsøkes gjort til et privat anliggende mellom Lied og hans kone. Det som skjedde er i høyeste grad også et anliggende mellom Lied og samfunnet, noe det at han ble tiltalt og dømt i rettsapparatet også klart viser.

Seksuelle overgrep i kirkens rom fra åndelige veiledere har svært store omkostninger psykisk og mentalt. Tiden leger ikke alle sår, og muligheten for å heles er først tilstede når den alvorlige sannheten ikke fornektes eller bagatelliseres. Lied kan håpe på tilgivelse fra dem han har krenket, men det er bare de som faktisk er krenket som kan gi denne tilgivelsen. Det er offeret og hennes familie som er dypest krenket i denne saken.

I et samfunn som vektlegger rehabilitering av straffedømte, er det viktig å skille mellom privat forsoning og sosial gjennopprettelse på den ene siden og offentlig rehabilitering av rettigheter på den annen side. Det er å håpe at religiøse og andre miljøer er i stand til å inkludere sosialt, uten livsvarig fordømmelse. Men uansett tilgivelse og forsoning på individuelt og sosialt nivå, må samfunnet markere klart den helt nødvendige avstand mellom enkelte embeder og stillinger og noen typer handlinger.

Lied viser at han ikke forstår alvoret i og konskvensene av sine handlinger. Det har han til felles med mange overgripere. Biskopen har nå heldigvis uttalt seg klart i denne saken. Kirkedepartementet må også tale tydelig, slik at det ikke hersker noen tvil om kirkens og samfunnets holdning og praksis når prester og andre kirkelige ansatte begår seksuelle overgrep.

Ivar Kjellevik