Disse endringene har imidlertid ikke kommet av seg selv, men er resultat av lang og seig likestillingskamp som de siste tiårene er blitt omsatt til praktisk partipolitikk.
Nå som den rødgrønne regjeringen foreslår å utvide menns rett til alenetid sammen med sine nyfødte barn med utvidet fedrekvote etter fødsel, dukker på ny debatten opp om hvilken rett staten har til å gripe inn i menneskers privatliv. Debatten går i hovedsak langs høyre-venstreaksen i norsk politikk.
I år vedtok Høyres landsmøte å fjerne fedrekvoten dersom partiet kommer i regjering, mot blant andre partileder Erna Solbergs stemme. Men Høyre stemte for et år siden for en utvidelse av fedrekvoten i erkjennelse av at valgfriheten for menn ikke er reell og at regulering må til for å sikre fedres rett til permisjon, både overfor arbeidsgiver og overfor mor.
NHOs president Kristin Skogen Lund ønsker økt fedrekvote velkommen, ikke av hensyn til barnefaren, men for ikke å miste kvinners ressurser i arbeidslivet. «Misforstått frihetsfundamentalisme» kaller hun motstanden mot fedrekvoten.
Permisjon etter fødsel ble opprinnelig innført av hensyn til mors helse. Så kom hensyn til barnet, deretter ble ordningene utvidet av hensyn til samfunnet. De siste utvidelsene er altså ikke primært innført for barnets eller familiens beste, men for storsamfunnets, som ønsker å fremme økt likestillingen mellom menn og kvinner. Slik griper ordningen inn i våre privatliv, men den er likevel ikke mer autoritær enn at det står enhver fritt å takke nei. Derfor er det klokt å innta en pragmatisk holdning til forslaget om økt fedrekvote, særlig fordi det innebærer et utvidet velferdsgode for familien.
Men om deling av foreldrepermisjon skal brukes for å oppnå økt likestilling, ville det ikke vært unaturlig å stille tilsvarende krav til bruken av kontantstøtte.