Kongens vaktmester Erik Dalgaard sto fram på Lørdagsrevyen den 16. oktober og fortalte at han vil gå rettens vei for å bli tilkjent yrkesskadeerstatning. Han påstår å være stråleskadd etter lengre tids tjeneste på Kongsseteren i Oslo, hvor det i tillegg til mobilmasten utenfor var en innendørs basestasjon for det nye nødnettet.
Historien har lært oss mange lekser om at stråling kan være farlig. Vi har all respekt for både radon, røntgen og andre former for radioaktivitet. Men hva med stråling fra basestasjoner for mobiltelefoni og andre trådløse samband? Og trådløse fasttelefoner, trådløse datanettverk, babycalls og TV-spill med trådløse håndkontrollere?
Ifølge Statens strålevern gir forskningen «samlet sett» ingen holdepunkter for at elektromagnetiske felt som vi utsettes for i dagliglivet kan gi noen form for sykdom eller skade. Hvorfor anbefaler de da forsiktighetsregler ved bruk av mobiltelefon? Dette dobbelte budskapet er det ikke lett å bli klok av.
Hvordan kan Statens strålevern skrive «ingen vitenskapelig evidens for negative helseeffekter»? Det er helt opplagt at noen må ha funnet skadevirkninger. For ellers hadde ikke tusenvis av europeiske leger og vitenskapsfolk undertegnet Freiburg-appellen, Bamberg-appellen og andre appeller som innstendig oppfordrer myndighetene til å redusere innbyggernes stråleeksponering. Og ellers hadde ikke rektoren for Pittsburgh kreftinstitutt i Pennsylvania, Ronald Herberman, rettet en kraftig advarsel mot mobilbruk til alle sine ansatte og studenter sommeren 2008. Merk at han ikke var alene, men hadde en internasjonal komité av leger og vitenskapsfolk i ryggen. Dersom ingen forskere hadde funnet noen fare ved hverdagsstrålingen, så hadde ikke framstående vitenskapskvinner som Devra Davis og Siegal Sadetzki stått fram for det amerikanske senatet, og på TV, og fortalt at mobilbruk kan gi svulster i hodet. Og Frankrike hadde ikke forbudt mobiler i grunnskolen, og hadde heller ikke demontert trådløse nettverk i klasserommene, og ikke innført prøveordning med kraftig strålereduksjon i seksten franske byer. Hvis ingen hadde oppdaget risiko ved mobilstråling, så hadde ikke den russiske strålevernsjefen advart kraftig mot mobilbruk hos barn under 18 år. Men alt dette har skjedd. Og det finnes mange flere eksempler.
Hvorfor får vi i Norge ikke vite om de funnene som forskere faktisk har gjort? Et eksempel: Det store forskningsprosjektet INTERPHONE involverte 13 land og kostet over 19 millioner euro. INTERPHONE skulle finne ut om mobilbruk medfører risiko for kreft i hodet. Sluttrapporten kom i mai i år, fem år på overtid, og er underlig lesning. Hoveddelen av rapporten viser at risikoen for ondartet hjernesvulst er 40 % høyere hos «storbrukerne» enn hos ikke-brukere.
Men hva er en «storbruker»? Ser man nærmere etter, vil man oppdage at en «storbruker» er en person som har brukt mobilen i minst 1640 timer, som tilsvarer en halvtime om dagen i ti år! Tar vi en kikk i rapportens vedlegg, som er publisert separat (hvorfor?), finner vi langt høyere risikoøkning enn 40 %. Man har her sammenliknet dem som har brukt mobil i kort tid med dem som har brukt mobil i lengre tid. Resultattabellen viser at brukerne i gruppen 10+ år har over dobbelt så stor risiko for ondartet hjernesvulst (118 % økning av risikoen) som korttidsbrukerne. Hvorfor forteller ikke Statens strålevern oss dette? Isteden skriver de i sin nyhetsartikkel, som referer til pressmeldingen fra WHO (mine uthevinger): «Studien viser ingen økt risiko ved 10 års mobilbruk . Derimot viser den en mulig økt risiko for dem som snakker mest i mobiltelefon.»
Både ordlyden i rapporten og den mangeårige utsettelsen tyder på at INTERPHONE-forskerne har vært svært uenige om hvordan resultatene skulle presenteres.
I forskning er det meget strenge krav til evidens før man kan snakke om å ha funnet noe av betydning. Når det gjelder slik stråling vi her snakker om, har mange studier funnet helserisiko, og mange studier har ikke funnet noe i det hele tatt. Det er i slike situasjoner føre-var-prinsippet kommer til anvendelse. For dette prinsippet maner til handling før vi har den hele og fulle oversikt over alle årsakssammenhenger. Hvem bestemmer når føre-var-prinsippet skal tas i bruk? I EU mener man at uhildede vitenskapsfolk må vurdere risikoen, mens det er opp til politikere å håndtere den. Dette har politikere i flere europeiske land forstått. Derfor har politikere iblant annet. Frankrike, Tyskland, Belgia og Liechtenstein innført regler og tiltak for å redusere bestråling av borgerne, og spesielt beskytte barna. Ett tiltak har vært å redusere kraftig den strålestyrken som sendes ut fra mobilmastene. Et annet tiltak har vært å legge Internett-kabler til klasserommene istedenfor å tvangsbestråle skolebarna med trådløst nettverk. Et tredje tiltak har vært å kjøre tydelige informasjonskampanjer om risikoen ved mobilbruk.
I jussen bruker man ikke forskningens strenge krav til evidens. Skal man avgjøre om en person skal få yrkesskadeerstatning pga. stråling på arbeidsplassen, så holder det å sannsynliggjøre at det var strålingen som var den vesentlige årsaken til yrkesskaden. Nå ser det ut til at vi får en slik rettssak her i landet. Dét vil være svært nyttig, for vi må anta at meninger som går på tvers av den offentlige oppfatningen må trekkes fram, og at utenlandske vitenskapsfolk må kalles inn for å belyse saken. Men en rettssak som denne vil ta lang tid. I mellomtiden må derfor norske politikere være seg sitt ansvar bevisst. Vi har mange eksempler på at byråkratiets og «ekspertenes» makt har økt. Strålingsproblematikken viser tydelig at makten må tilbakeføres dit den hører hjemme, nemlig hos de folkevalgte. Det er på høy tid at norske politikere iverksetter føre-var-tiltak for å begrense framtidige stråleskader.