Kongsemnet – for Norge i tiden

Det er et bilde av det norske kongehuset som har festet seg på min netthinne: Som femåring sto jeg på trappen til min bestemors hus i Store Elvegate i Mandal og opplevde den euforiske stemningen da hele kongefamilien med Kong Haakon i spissen vandret gjennom byens trange hovedgate. Det var speiderlandsleiren i 1947 som fikk kongelig besøk og hele mandalsdistriktet hadde samlet seg langs Store Elvegate for å hylle vårt kongehus.

Det var en underlig fornemmelse av nærhet og distanse – av opphøyet verdighet, utilnærmelighet og tilstedeværelse.

Men det var før Ragnhild hadde giftet seg med Lorentzen, før Astrid hadde giftet seg med Ferner, før Harald hadde giftet seg med Sonja, før Haakon hadde giftet seg med Mette-Marit og før Märtha hadde begynt å snakke med engler og funnet sin Ari. Denne rekken av familiebegivenheter har gjort den norske kongefamilien til noe annet i dag enn den var i folks bevissthet i 1947. Og hva gjør det med kongehusets status, omdømme og rolle i Norge i det 21. århundre?

Det fortelles en historie fra Lillesands første kongebesøk i 1965. Kong Olav skulle åpne den amerikanske bedriften Norton (som var hanket inn til Norge av industriminister Trygve Lie). Skolebarna var gitt fri og hele Lillesands oppland var møtt fram for å hylle kong Olav. Frem mellom folkemengden gled en mørk limousin og ut steg en uniformert person med gull på uniformsluen og gullstriper opp til albuene og mottok folkets hyllest. Inntil han ble gjenkjent som byens havnefogd som for en gangs skyld hadde kledd seg opp i embetets stasklær.

Historiene rinner meg i hu når kronprinsparet i dag innleder sitt Aust-Agder-besøk i Lillesand. For det skjer uten den formelle verdighet som preget Haakons bestefars og oldefars representasjonsoppdrag. De tedde seg som Konger, både med og uten admiralsuniform og omga seg med en aura av både nærhet og distanse – en medfødt, udefinerbar kongeverdighet. Slik Aftenpostens fotograf, Dag Grundseth, maktet å fange inn i sitt prisbelønnede blinkskudd av et foto fra 1980 av Kong Olav og katten på Folkemuseet. Haakons bestefar og oldefar står begge på sokkel i Kristiansand, slik min generasjon og våre foreldres gjerne vil huske dem, med den verdighet og distanse vi forbinder med kongehuset.

Haakon og Mette-Marit er barn av sin tid. Vi kjenner ham også som Johnny fra Stover og hun som nabojenta fra Slettheia og stamgjest på Frk. Larsen. Eller som to vanlige osloborgere i duffelcoat og joggesko som handler melk og brød på Rimi i Ullevålsveien. Og som kommer til Lillesand og Agder etter å ha vært gjester på utenriksminister Jonas Gahr Støres private 50-årslag.

Derfor vil en lett omskriving av svenskekongens valgspråk: «For Norge i tiden» være mer i pakt med det norske kongehusets rolle, status og utvikling når Haakon overtar tronen enn valgspråket til våre tre monarker siden 1905. Det er tydelig at kronprinsparet er i ferd med å teste ut en kongerolle som avviker til dels sterkt fra den opphøyede, nøytrale og litt distanserte posisjon i forhold til folk som har preget de europeiske kongehus – også det norske. Og dersom man fjerner mystikken, distansen og auraen av en opphøyet, udefinerbar autoritet rundt kongerollen og kongehuset, hva står man igjen med da? Det er det utfordrende og krevende spørsmålet for kronprinsparet i årene fremover. Vil det avmystifiserte, borgerliggjorte kongehuset være slitesterkt nok til å fungere som et samlende nasjonalt symbol for Haakon og Mette Marit og Ingrid Alexandras samtidige?

Når kronprins Haakon tester grensene for kongehusets politiske engasjement ved å la seg utnevne av arbeiderpartistatsråden Trond Giske som medlem av hans rådgivergruppe, er det enten uttrykk for konstitusjonell uforstand eller et ønske om å markere kongehuset som politisk aktør. Og når kronprinsparet utvikler et privat vennskap og omgang med Arbeiderpartiets utenriksminister, skurrer det i vår konstitusjonelle ryggmarg og er igjen med på å flytte monarkiets grenser og spilleregler. Begge deler bærer bud om at vi kan vente nye omgangsformer og rojale seder og skikker når det skjer et nytt tronskifte – i pakt med det Haakon og Mette-Marit oppfatter som «tidsånden».

Når kongsemnet stiger i land i Lillesand i dag er det derfor mer i skikkelsen Johnny fra Stovner enn som et opphøyet, nasjonalt symbol i admiralsuniform. Men én tradisjon tar kronprinsparet med seg og viderefører – kanskje mer grundig og systematisk enn tidligere: Å besøke landsdeler, bygder og byer og avkroker i vårt langstrakte land som deres bidrag til å binde nasjonen sammen gjennom vår identifikasjon med kongehuset som en samlende institusjon. I dag, som i går og i 1905, er dette kongehusets viktigste funksjon. Og når Kongen leder statsrådet, er det få statsråder som kjenner hver krok og krik i kongeriket bedre enn møtelederen. Mange er de historiene om når kong Olav stilte forlegne statsråder til veggs med detaljkunnskaper om navn, steder og personer som sto på statsrådets dagsorden.

Og det er i så måte et tankekors at mens kongehuset reiser land og strand rundt og besøker sykehjem og omsorgssentra, verksteder, skoler og barnehager, blir statsminister Jens Stoltenberg i disse dager kritisert for at han ikke tar pulsen på Distrikts-Norge. At han kjenner landet og folket for dårlig der han har forskanset seg i regjeringskvartalet i Oslo. Og at det var derfor han og regjeringen trynte i kraftsaken i Hardanger.

Det må være lenge siden – om noen gang – at Gjerstad, Froland og Vegårshei i Indre Agder har hatt besøk av en statsminister. Men i morgen og torsdag får Bioenergi AS, Masis Design AS, Holmen Gård, Gjerstad Omsorgssenter og Abel ungdomsskole besøk av kronprinsparet.

Det er da vårt kongehus ivaretar sin viktigste funksjon, enn så lenge: Som omreisende i nasjonalt vedlikehold.