At det er vanskelig for mange partier å finne kandidater til å fylle opp listene til valget, er ikke noe nytt. Heller ikke at det er mange lokalpolitikere som trekker seg fra politikken. Tvert imot viser forskningen at den politiske turnover i kommunene har vært forbløffende stabil over lang tid.
Helt siden 1970-tallet har vi skiftet ut ca. 60 % av lokalpolitikerne ved hvert valg. Ikke fordi velgerne vraker dem, men fordi de velger å trekke seg frivillig. Motivene for å trekke seg er like forbløffende stabile, nemlig at man opplever å få for lite gjennomslag, at politikken tar for mye tid, at man ønsker å prioritere familie/utdanning/karrière, og at man har gjort sin «borgerplikt».
I denne sammenheng er det neppe en krise for lokaldemokratiet at 7 av 11 representanter for Høyre som Fædrelandsvennen har spurt, ikke stiller til valg neste høst. Skal vi se, 7 av 11, hva blir det? Det blir jo ca. 60 %. Dermed er dagens situasjon for Høyre helt normal, sett i et mer overordnet, historisk perspektiv. Det betyr selvfølgelig ikke at det er en enkel situasjon for partiet Høyre og for nominasjonskomiteen. Trøsten er kanskje at andre partier har det i all hovedsak på samme måte. Over hele landet.
Men la oss gå litt videre, for det er en viss sammenheng mellom politisk turnover og partienes intense jakt på gode ordførerkandidater. Det virker som om det er en tendens til at stadig flere partier leter etter høyt profilerte kandidater, noe som i mange tilfeller fører til søking utenfor lokalpartiet. Kristiansand Høyre og Ansgar Gabrielsen er et godt eksempel på dette.
Hvor politisk klokt er dette? Når partiene leter etter tunge kandidater til det kommunale toppverv, gjør de det ut fra to hensyn. Det første er «innenrikspolitisk», at en sterk ordførerkandidat vil styrke partiets stilling i eventuelle forhandlinger om ordførervervet etter valget. Det andre er «utenrikspolitisk», knyttet til en antakelse om at en høyt profilert person vil trekke til seg velgere.
Hvordan dette virker innenrikspolitisk vet vi lite om, det er et felt det er lite forskning på. Derimot vet vi en del hvordan dette påvirker stemmegivningen. Flere års forskning på lokalvalg gir oss et nokså klart og stabilt bilde. Norske velgere stemmer på det partiet som har den politikken – eller rettere sagt: de sakene – som opptar dem. Personene som fronter politikken har i beste fall en marginal effekt på partiets oppslutning. Sagt på en annen måte: få velgere ville gått fra et annet parti til Høyre om Ansgar Gabrielsen ble ordførerkandidat. Det ville muligens vippe noen velgere som allerede var potensielle høyrevelgere over til å stemme Høyre, men det ville neppe ført til et valgskred.
Dette fikk vi klart dokumentert gjennom forskning på forsøkene med direkte ordførervalg, en ordning som nå er avsluttet fordi den ikke hadde noen påviselig effekt på valgdeltakelsen. I flere kommuner førte ordførervalget – personvalget – til et ras av stemmer til enkelte kandidater. Noen var så populære at de innkasserte nesten alle stemmene i kommunen. Det interessante er at dette i liten grad hadde noen effekt på ordførerkandidatens parti. En populær ordførerkandidat førte altså ikke til at velgerne i noen særlig større grad stemte på kandidatens parti. Personeffekten var der, men den ga ikke noen partieffekt.
Til slutt må det stilles spørsmål ved hvor klokt det er å søke toppkandidater utenfor lokalpartiet. Forskningen på politisk turnover viser nemlig nok et interessant fenomen. Sannsynligheten for å bli i politikken – ta en periode til – avhenger sterkt av utsikten til å få politiske lederposisjoner, enten i partiet eller i kommunale organer. Og: jo lenger man har vært i politikken, desto større er sannsynligheten for at man får politiske lederposisjoner. Begge deler burde være innlysende.
Når det gjelder politisk innflytelse er det nemlig stor forskjell mellom den politiske eliten – de som har de sentrale posisjoner – og «backbencherne». De sistnevnte føler seg nok mange ganger som demokratisk staffasje, og har også problemer med gjennomslag i eget parti. Når mange – spesielt unge – politikere velger å slutte etter første periode, er det ofte fordi de ikke ser for seg noen mer interessante politiske posisjoner i neste periode. Når mer garvede politikere velger å gå av, er det ofte fordi de opplever at de ikke er aktuelle for nettopp den øverste politiske posisjon: ordførervervet. Slik kan en hyppigere bruk av eksterne kandidater til ordførervervet medvirke til å forsterke problemet partiene har med å få fram gode lokale kandidater.
Dette er teoretiske betraktninger som er langt fra de bekymringer de enkelte nominasjonskomiteer sitter med. Men det er mulig at de politiske partiene må bli mer bevisst disse mekanismer som er beskrevet ovenfor. Politiske talenter må tas bevisst hånd om, de må få interessante og fremskutte posisjoner, og de må få fronte tunge saker. Det er ressurskrevende, og til dels politisk risikabelt. Hvem vet hva en uerfaren politiker kan finne på? Men ordføreremner må utvikles lokalt, ellers så kan partiene oppdage at de er kommet inn i en ond sirkel der eventuelt gode kandidater forsvinner ut fordi det gis klare signaler – gjennom å forsøke å få inn eksterne kandidater – om at de ikke er bra nok.
Det virker nemlig som at det er relativt lite et parti tjener av velgeroppslutning å få inn tunge, eksterne kandidater. Samtidig som eventuelle negative effekter i form av utstøting av lokale ordføreremner og tilhørende misnøye internt i partiet, ser ut til å være betydelige. Kanskje man heller bør tenke at ordfører bare er noe et fåtall er, men heller noe man blir?