«Kampen utkjempes langs fire hovedakser; kultur, utdanning, utenriks og justis», skrev Asle Toje i en artikkel som sto på trykk i Dagbladet. Det handler om en kulturkamp som nå er på gang. For å forstå hva det dreier seg om, må man se verden fra de konservatives øyne. I deres øyne har kulturradikalere, eller sosialister om man vil kalle dem det, sakte men sikkert gjennom årenes løp skapt en endring i tankesettet hos folk, som også har hatt innvirkning på lover og måter å se verdier på. Det har en enkel forklaring. Kulturradikalerne har sittet ved maktens bord store deler av de siste femti årene, og da ville det vært underlig om ikke det påvirket samfunnsstrukturen på en aller annen måte.
Mange tenker kanskje først og fremst på 68-erne, når ordet kulturradikaler dukker opp. Ikke så rart, siden nettopp den generasjonen var særlig synlig og engasjert over lengre tid. 68-erne har blitt heftig diskutert i debatter, kronikker og kommentarer i forskjellige fora til det kjedsommelige de senere åra. Det som er spesielt nå er at yngre meningsytrere er kommet på banen. Mange har etterlyst de unges engasjement.
Asle Tojes artikkel «Kulturkamp nå!» har rullet i gang diskusjoner både i Dagbladet, Klassekampen og i nettsamfunn som Twitter og Facebook. Toje går til frontalangrep på arbeiderbevegelsens kjerneverdier. Han liker ikke at kulturradikale synspunkter har blitt vedtatt som sannheter. Toje selv vil ikke snakke om hvor han politisk hører hjemme. Men motstanderne har for lengst stemplet han som tilhenger av Siv Jensen.
Nylig holdt religionshistoriker Hanne Nabintu Herland et innlegg for KrF der hun tok til kraftig motmæle mot et kvinnesamfunn hun mener undertrykker mannen. «Kvinner er selv ofte skyld i at forholdene går dukken. Vi er ikke flinke nok til å tilfredsstille mennenes seksuelle behov. Kvinner hadde vært lurere om de brukte sex som middel til konfliktløsning. Hopp i senga, så ordner det seg», var noe av det hun uttalte. Det som overrasket mest var likevel all støtten hun mottok etter uttalelsene. Herland nevner kulturkampen direkte i en artikkel i Klassekampen 3. juli når hun skriver at «venstresidens tenkere hadde rett i at borgerskapets maktstruktur trengte en oppmyking. Det kulturrevolusjonære 1960-tallet tok det derimot for gitt at opprøret mot borgerskapets idealer burde omfatte alt fra tradisjonelle verdier til kulturelle røtter.»
Da Nina Karin Monsen mottok Fritt Ords pris ble hun møtt med sterke demonstrasjoner. Det som overrasket mange var at hun fikk støtte fra så mange.
«Folk flest slår tilbake mot de kulturradikale sannhetsforvalterne», skrev Toje i sin artikkel. Han skriver bl.a. at «de kulturradikale hadde lite til overs for folk flests tradisjonstro og verdier. Resultatet var en nådeløs kamp mot hva som ble stemplet som «tradisjonelle» og «grumsete» meninger. Men når det gjelder innvandrerkulturer skal de bevares. Ja til hijab og koranskoler», skrev Toje i Dagbladet 22. juni.
Et av områdene han sikter til er skolen. Han mener kulturradikale sannheter har inntatt denne arenaen og skriver at Bjørneboe er det nærmeste man kommer «offisiell litteratur» for de kulturradikale. Deretter slakter han Bjørneboes skoletenkning. Han slakter tankegangen med fri barneoppdragelse, fri pedagogikk osv. Alt dette mener han har skapt Europas dårligste skole.
Hanne Nabintu Herlands bidrag og respons på debatten om full likestilling og Simen Tveitereids bok om at barn ikke bør i barnehage før ettårsalderen har skapt rabalder. Journalist Mari Horve hadde 6. juni en lørdagskommentar i Fædrelandsvennen som overrasket meg og sikkert mange. Hun skrev en dedikert hyllest til husmødrene. Det er ikke lenge siden det ville vært som å banne i kirken. Overraskelsen var desto større da man kunne lese flere støtteerklæringer i samme avis.
Vi utenfor som følger med i en mengde aviser hver dag, på fjernsyn, på nettsamfunn og i samfunnet for øvrig kan ikke unngå å legge merke til at noe er i ferd med å skje. Det som sies er ikke nytt, men det kommer fra nye stemmer. Verken Toje eller Herland vil snakke om politisk retning. De er tilsynelatende upolitiske (i alle fall offentlig) og har dermed en større gjennomslagskraft enn for eksempel politikere vil ha. Nye stemmer, deriblant flere unge, har meldt seg inn i debatten. Det gjelder NUPI-forskeren Henrik Thune, forfatterne Aslak Nore, Simen Tveitered og Magnus Marsdal samt forskeren Runar Døving. På Twitter har Dagbladets Marie Simonsen og prosaredaktør Karianne Bjellås Gilje hatt en lengre diskusjon som kan settes inn i tematikken.
4. juli fulgte Magnus Marsdal opp med en artikkel i Dagbladet der han går til frontalangrep på Toje. Marsdal sier ikke at Tojes kamp er dømt til å mislykkes, men følger opp med at «mye er mulig når europeiske høyrekrefter setter seg fore å mobilisere mot parasitter og syndebukker. Men hvem er det egentlig Toje snakker for, når han maler «folk flest» og «de brede lag» på sin mørkeblå krigsfane? Er det Fulbright-stipendiater, som han selv og Aslak Nore? Er det fellesskapet til kristne, Cambridge-utdannede legesønner han viser til? Eller kan det være frimurerlosjen, hvor den ambisiøse utenriksforsker Toje må være en av landets yngste medlemmer?»
Som man skjønner er allerede debatten opphetet, og den kommer til å fortsette.
Kulturradikalerne har sett at noe er på gang. Det setter opp intensiteten på debatten. Før stortingsvalget i september snakkes det for første gang om en regjering der Fremskrittspartiet er med, uten at det blir møtt med latter. Kulturtopper som Bjørn Eidsvåg, Åge Aleksandersen og Vigdis Hjorth ser faren og har signert et opprop mot FrP. I barnehagediskusjonen har det vært flere innlegg i det siste der mødrene selv tar til orde for at det må være akseptabelt å være hjemme med de små, fremfor å arbeide full tid. Det er til og med blitt stuerent å mene at full likestilling ikke er det beste. Lærere og barnehagelærere skriver debattinnlegg om at barn ikke bør være i barnehagen før de er fylt både ett og to år. I etterdønningene etter finanskrisen (som fremdeles mange sliter med) har blant annet Hanne Nabintu Herland sagt at finanskrisen skyldes en verdikrise.
Får vi en kulturkamp nå, kan den bli en del av valgkampen. Det kan fort føre til et valg man ikke hadde sett for seg for bare kort tid tilbake. Mange av aktørene i denne kulturkampen stiller opp på Protestfestivalen uken før valget. Det kan bli interessant å se hva som skjer før vi når så langt.