Det var stor stas da statsministeren nylig mottok en levekårsundersøkelse fra FN om at Norge var kåret til verdens beste landet å leve i. Riktignok var kriteriene ikke mange, og handlet mest om økonomi, utdanning og forventet levealder, men det var stor ståhei i alle tv— og radiokanaler. Afghanistan kom på en av de aller siste plassene.
Det var som Afghanistan led et urettferdig nederlag i en konkurranse som utad virket rettferdig, men som noen «rike onkler i Vesten» vant fordi premissene for rankingen var levert av Vesten selv. Men om man i en slik levekårsundersøkelse hadde valgt å bruke premisser som tar utgangspunkt i andre verdier, ville listen sett helt annerledes ut. Norge ville havnet langt nede, mens Afghanistan muligens ville havnet på toppen.
Etter å ha bodd ti år i Afghanistan og tretti år i Norge våger jeg meg på å «leke» forsker og presentere noen av de funn jeg gjorde i Afghansk kultur og levemåte:
G jestfrihet: Man kan ikke gå fra en venn man har møtt på gata uten å invitere ham med. Uansett om man skal på jobb, skole, handle eller hjem, så kommer tilbudet om å bli med. Man er aldri ensom eller alene. Hvis man er venner eller bekjente, er det uhøflig å si: «Se det! Det var hyggelig å se deg! Vi må snakkes mer en annen gang! Jeg må gå! Ha det.»
Inkludering: Har man avtalt middag eller selskap, er det forventet at du tar med deg flere som du tror kunne trengt en hyggelig kveld. Selv om fire personer er formelt invitert, så kommer antakelig ti. Man trenger aldri si: «Du, jeg skal på rekefest, men det er bare noen få som er invitert...du kan ikke bli med.» Det er for øvrig et tankekors at vi i Norge har hatt behov for å opprette et eget departement for inkludering nettopp fordi vi er så dårlige til det. I Afghanistan ligger dette i ryggraden til befolkningen og trenger følgelig ikke noe eget departement.
Medfølelse: En gang i året faster «alle mann». Fasten fra vann og mat gjelder så lenge sola er oppe. En av hensiktene med fasten er å huske på den i verden som faktisk sulter. Bøsseinnsamlinger en gang i året i Norge blekner i forhold til dette.
Ros og oppmuntring: Er en gjeng på tur og møter en venn, blir ukjente introdusert for hverandre i gruppen: «Khalid, dette er Harald. Han er min beste venn gjennom mange år. Vi har vært på mange turer sammen og han har hjulpet meg med å fikse opp huset. Han er en ærlig, hardtarbeidende og sterk mann.» Videre: «Harald, dette er Khalid. Han....osv». Ja du har forstått poenget. I Norge:...trenger vi virkelig å rose hverandre slik....?
Tålmodighet: På en reise fra Kabul til Jalalabad punkterte bussen fem ganger. Hver gang måtte bussen tømmes, passasjerene finne skygge i 40 grader celsius under en brennende sol og vente på at hjulet ble fikset. Turen tok ti timer istedenfor fire. Jeg hørte INGEN klage. Ingen sure fjes eller kommentarer til den stressede bussjåføren. Menn, kvinner og barn fant noe å snakke om, eller å leke med. Tiden er dyrebar og utnyttes godt.
Festglede: Bryllupssesongen varer i noen måneder om våren og høsten. Da er klimaet best for utendørs festiviteter. Det er tradisjon å leie inn et band med trommer, keyboard, elgitar og sanger. Da runger det dels vakre dels tunge rytmer utover hele nabolaget....og ofte enda lenger. Der ca. åtte barn pr. familie, så det blir mange bryllupsfester. Det er bare én støyregel som gjelder: «Fullt volum!» Yepp, det blir lite søvn i helgene i de månedene det står på, men det gjør ingenting fordi: Alle er invitert! Ingen naboer utelatt. Her blir bortimot tusen invitasjoner delt ut...husk: «Ta med venner!»
Nøysomhet: Ordtakene sier sitt: «Våre luksusartikler er fugler og blomster», «Har man brød og løk så er man glad.» En trivselsundersøkelse blant våre lokalt ansatte førte til følgende krav: «Dere utlendinger bør ikke glemme å besøke oss hjemme hvis vi er syke og ikke kan komme på jobb.» Ja, dette er en sak for LO og NHO å diskutere.
Det afghanske folket har en kultur som vi har mye å lære av og som ville gått oss en høy gang, gitt at kriteriene i en levekårsundersøkelse ikke ble laget av dresskledte menn og kvinner i luftavkjølte kontorer i den vestlige hemisfære.
Noe av formålet med FNs levekårsundersøkelse er å avdekke hvilke land som trenger mest hjelp. Afghanistan trenger mye hjelp. Men når vi snur bildet på hodet, fremkommer det tydelig at også Norge trenger hjelp. Fordelen vår er at de som er best egnet til å hjelpe oss, finnes midt iblant oss, nemlig afghanske og andre ikke-vestlige innvandrere.
Afghanerne i Norge kan være stolte av sin kultur, og vi må oppmuntre dem til å være det, på samme måte som president Barack Obama med stolthet i stemmen sier med at han er African American. Målet må ikke være at alle ikke-vestlige i Norge skal assimileres og kalles nordmenn. De kan heller kalle seg norskafghanere som på lik linje med så mange African Americans i USA lever med to kulturer i hverdagen. Klarer man å se det på denne måten blir innvandring en ressurs, ikke en byrde. Da kunne kanskje Norge blitt ett av verdens beste land å bo i, også sett gjennom andre briller.
Inntil da savner jeg virkelig Afghanistan og velger å sette det landet på min førsteplass.