Målet om likelønn synes det da også å være bred enighet om. Samme enighet er det ikke om veien mot dette målet.
Sv-leder og finansminister Kristin Halvorsen kaller regjeringens satsing på likelønn i Soria Moria II «historisk». Lisbeth Normann, lederen i sykepleierforbundet, er av en ganske annen oppfatning. Hun mener «skuffende» og «lite konkret» er mer dekkende for regjeringens satsing.
Det var forventet at statsbudsjettet for 2010 skulle inneholde midler som signaliserer politisk vilje til å tette lønnsgapet mellom kvinner og menn – slik den regjeringsoppnevnte Likelønnskommisjonen har foreslått. Kommisjonen konkluderer med at en likelønnspott er nødvendig for å utjevne forskjellene.
I forslag til statsbudsjett for 2010 følger ikke regjeringen Likelønnskommisjonens anbefaling. I stedet sparkes ballen over til partene i arbeidslivet. Det settes ned en arbeidsgruppe som skal jobbe med problemstillingen fram til lønnsforhandlingene neste år. Kommer partene til enighet om oppgjøret, lover regjeringen å legge penger på bordet.
Vi skjønner skepsisen til at for mye ansvar overlates til forhandlingspartene i likelønnsspørsmålet. Erfaringene er ikke oppløftende. I løpet av de siste 25 årene har ikke forhandlingssystemet klart å tette lønnsgapet, selv om det har vært en uttalt målsetting. Årsaken er at så mange hensyn skal ivaretas og at arbeidstakerorganisasjonene vanskelig kan gå inn for å heve for eksempel grupper med høyere utdanning på bekostning av lavtlønte.
At regjeringen velger å starte en ny likelønnsdialog i stedet for å ta konsekvensen av konklusjonene til Likelønnskommisjonen, fremstår som defensivt. Når de rødgrønne så sterkt lover å prioritere likelønn, burde også midler ha vært inne i statsbudsjettet for neste år. Ikke minst for å markere politisk lederskap, vilje og handling. Nå må svært mange forutsetninger oppfylles for å utløse en likelønnspott. Regjeringens strategi gir ikke grunn til optimisme når det gjelder å tette det urettferdige lønnsgapet mellom kvinner og menn.