Sannhet er noe helt grunnleggende for oss mennesker. Vi bygger vårt liv og vårt samfunn på det vi anser som sikkert, holdbart og sant. Uten en slik basis blir tilværelsen utrygg. Ikke noe er så ødeleggende som mistillit og påstander om løgn. Årets Litteraturfestival på Lillehammer har satt opp «Sannhet» som festivalens tema.

Sannhet er definert som en egenskap ved visse utsagn, påstander eller antakelser. I filosofien opereres det med ulike sannhetsteorier. Ifølge korrespondanseteorien er noe sant når det er i samsvar med virkeligheten. Ifølge koherensteorien er et utsagn sant når det er forenlig med et system av andre utsagn. Pragmatismen definerer sannhet etter hvorvidt den er nyttig eller fruktbar. I moderne filosofi skilles det mellom empirisk sannhet (at 2 er mer enn 1) og logisk sannhet (en ungkar er en ugift mann).

Ingen stiller spørsmål ved den matematiske påstand at 2+2=4. Når noe ansees matematisk bevist, gjelder det som sannhet. De sosiale «sannheter» er mindre pålitelige. Når en graffiti erklærer at Kari + Per = sant, så var det kanskje sant, eller noenlunde sant, på et gitt tidspunkt, over en periode, eller kanskje resten av livet. Felles for sosiale sannheter er at de er relative og begrensede, betinget av psykologiske, sosiale og historisk faktorer.

Noe lignende kan sies om de politiske «sannheter». Politikere har ofte en pragmatisk omgang med sannheten og en tendens til å manipulere med den. Man bruker opplysninger og statistikker så langt det tjener deres formål, men fortier det som for dem er mindre formålstjenlig. Politikere snakker kanskje mer om løgn enn om sannhet. Man beskylder sine motstandere for å lyve. Det som gjelder som politisk «sannhet» er gjerne grunnet i en ideologi. Det som er i overensstemmelse med den ideologi man måtte stå for er «sannhet», den basis man tenker, taler og handler ut fra. Men ideologier endrer seg, derfor endrer også «sannheten» seg. Jeg er redd vi vil se dette også under årets valgkamp.

I filosofihistorien har man hatt ulike oppfatninger av hva sannhet er. Grekerne var større filosofer enn romerne, som var mer pragmatikere. Det var de greske filosofer som la grunnvollen for vår europeiske måte å tenke på. De to som har satt sterkest spor etter seg for ettertiden er Platon og Aristoteles. Platon pekte på ideene og idealene, mens Aristoteles pekte på realitetene. Begge er malt av Rafael på fresken Skolen i Athen, som finnes i Vatikanet. Flankert av en rekke andre filosofer står Platon og peker oppover mot det abstrakte, mens Aristoteles peker ned og utover på det konkrete i verden omkring.

Begge filosofene arbeidet for å avdekke realitetene, de ville finne sannheten. Platon kom til å spille en stor rolle for religiøs tenkning, mens Aristoteles fikk tilsvarende betydning for vitenskapelig tenkning. Debatten om forholdet mellom tro og vitenskap kan med mye rett føres tilbake til nettopp disse to.

Selv vitenskapelige «sannheter» er ikke alltid til å stole på. For det som anses for vitenskapelig sikkert i dag kan i morgen vise seg å være uholdbart. Til daglig er dette ikke noe stort problem. Men naturvitenskapen og andre vitenskaper er i stadig utvikling, noe som medfører at forskningsresultater må justeres eller endog kullkastes av nye resultater. Slik har det vært gjennom hele vitenskapshistorien, og slik vil det fortsatt bli. Dette hører til vitenskapelighetens vesen. Sannheten eller virkeligheten er noe man streber etter å avdekke.

Dette er noe av årsaken til at vi de siste årtier er glidd inn i en postmoderne tid, hvor sannhetsbegrepet har endret seg totalt. Ikke minst har vår tids media vist oss at virkeligheten er mangfoldig. Hvilken «virkelighet» er den virkelige? For den konsekvente postmodernist er «sannheten» grunnleggende relativisert. Det er mange sannheter, og de er relative. Det som er sant for meg behøver ikke å være sant for deg. Vi har hver vår sannhet og våre individuelle verdier og normer. Å hevde at noe skulle være absolutt sant er imperialistisk maktarroganse.

I etikken er det ikke bare spørsmål om noe er sant, men om hvordan sannheten brukes. Sannhet har med relasjon å gjøre. I Bibelen står det om å «være av sannheten». Dette dreier seg om mye mer enn å snakke sant. Det vil si å leve i overensstemmelse med sannheten eller grunnleggende livsverdier, å være ekte.

Problematikken ble akutt under krigen, da det ble spørsmål om hva man kunne si i forhør hos okkupasjonsmakten. Enkleste måte å løse problemet på var å si det som var sant men ikke alt som var sant. Selv en nødløgn kunne tjene sannheten. Det var ikke bare spørsmål om å tale sant, men også hva fienden kunne komme til å bruke sannheten til. Man kan misbruke sannheten til å begå forbrytelser. Fikk okkupantene vite sannheten om motstandsbevegelsen, ville denne bli undergravd.

Sannhet og religion er nært knyttet til hverandre. Min overskrift er fra Pontius Pilatus' berømte spørsmål under forhøret av Jesus, og står i verdens mest utbredte og leste religiøse bok, Bibelen. Det bibelske sannhetsbegrep er meget forskjellig fra det mer filosofisk orienterte sannhetsbegrep vi møter i den vestlige gresk-romersk-europeiske kulturkrets.

I den semittiske verden var man ikke opptatt av grekernes logikk eller av formell koderens, man tenkte og uttrykte seg mer «impresjonistisk», om jeg får uttrykke meg så anakronistisk. Man malte ut sitt budskap i store litterære tablåer, der man ikke brydde seg om at enkeltheter kunne motsi hverandre og kanskje ikke stemme med den historiske virkelighet. Man forkynte en sannhet uten smålige hensyn til detaljer. Det bibelske sannhetsbegrep er ikke formalistisk. I Bibelen er sannheten en person, fordi Jesus sier: «Jeg er sannheten.»

Ingen kan si hvor mange religioner som finnes, både fordi de er så mange, og fordi grensene mellom dem ofte ikke er klare. Alle religioner vil på sitt vis hevde et sannhets— eller ekthetskrav. Hvilken religion er den sanne og rette? På det spørsmål finnes det ingen objektiv kontroll.

Som kristen bygger jeg min tro på Jesu sannhetserklæring. Jeg må akseptere at andre har noe annet de holder for religiøs sannhet. Jeg kan ikke engang avvise at andre religioner forvalter sannhet eller hevde at kristendommen alene står for sannhet. Har ikke de fleste religioner en flik av sannheten? Men uansett religion eller ikke religion, er det viktig å finne grunnleggende verdier for livet og leve etter dem.

Denne problematikk illustrerer hvor viktig det er med kunnskap i religion og filosofi. Disse humanistiske fag burde ha en sentral plass i enhver utdannelse, fordi de er grunnleggende dannelsesfag.