Helt siden etableringen av den statlige miljøvernforvaltningen har det vært en viss skepsis i Kommune-Norge til maktfordelingen mellom forvaltningsnivåene. En skepsis som i enkelte tilfeller har grenset opp mot mistillit i begge leirer.
På slutten av 1980-tallet var miljøvern et hett politisk tema i Norge, og det var en utstrakt vilje i alle miljøer til å satse på miljøvern i et bredt samarbeid mellom forvaltningsnivåene og med miljøorganisasjonene. Miljøverndepartementet satte i gang en storstilt satsing på prosjektet «Miljøvern i kommunene» (MIK). Kommunene fikk tildelt øremerkede midler til å ansette personer med høy miljøvernkompetanse, og det ble dessuten gitt midler til pilotprosjekter.
Etter omfattende diskusjoner mellom MD og KS ga MD først på 1990-tallet etter for at midlene til kommunene fremover skulle tildeles gjennom skjønnsmidlene, slik at kommunene fullt ut kunne styre den videre utviklingen. Dette kan i ettertid sies å være en strategi det bør tas lærdom av. I de økonomisk trange tider for kommunene på 1990-tallet ble flere kommuner nødt til å omprioritere den økonomiske satsingen på området, og miljøvernstillingene ble nedprioritert og ordningen forvitret. Ikke bare verdifull kompetanse i kommunene forsvant, men også den svært verdifulle nettverksbyggingen som var etablert i prosjektet mellom kommuner, fylkeskommuner, stat og organisasjoner ble borte.
Hvorfor bruke så mye spalteplass på denne delen av miljøforvaltningens historie? Jo, nettopp fordi det er et nært årsaksforhold til den situasjonen vi står overfor i dag, når kommunene skal ha ansvaret for forvaltningen av større og mindre verneområder. Direktoratet har nå, etter en forsøksperiode med lokal forvaltning i Setesdal Vesthei – Ryfylkeheiene, anbefalt at staten ved fylkesmennene skal overta forvaltningen av dette store verneområdet, som strekker seg over 3 fylker og 8 kommuner. Årsaken er oppgitt til å være kommunenes manglende evne og vilje til å følge opp vernebestemmelsene, spesielt når det gjelder hyttebygging og snøscootertrafikk i og rundt verneområdet. Selv om kommunene ikke har maktet å innfri en forvaltning i tråd med de restriktive vernebestemmelsene, er det likevel grunn til å dvele ved den tilrådningen som DN nå har sendt departementet.
Før verneplanen ble stadfestet i regjeringen, ble det på oppdrag fra MD, med bred deltakelse regionalt og lokalt, utarbeidet en forvaltningsmodell for lokal forvaltning som forutsatte en styrking av miljøfaglig kompetanse og kapasitet i alle kommunene i prosjektet. Videre ble det forutsatt etablert en referansegruppe der stat, fylkeskommune, grunneiere og interesseorganisasjoner deltok. Gruppa skulle legge vekt på samordning mellom interessegrupperingene, og den skulle ha innflytelse på de prosesser som skulle skje videre i den fremtidige forvaltningen av det store verneområdet. Denne referansegruppa kom aldri i noen god funksjon.
I siste forhandlingsrunde om verneforslaget mellom regjeringen og kommunene ble det inngått en del kompromisser. Et av de mest håpløse og fornuftsstridige kompromisser var at det med hjemmel i forsøksloven skulle åpnes for at kommunestyret skulle være klageorgan for vedtak i nemnd eller hovedutvalg som førsteinstans i samme kommune. Dette som en konsekvens av kommunenes frynsete tillit til statlig regionalt organ, som etter loven vil være det riktige klageorgan.
Den valgte styringsgruppa (ordførergruppa) har sikkert gjort en god jobb, men viljen deres til positiv samhandling med statlig myndighet og villreinforvaltningen (les referansegruppen) ble aldri slik den var forutsatt i forvaltningsmodellen. Sekretariatet for styringsgruppa gjorde en forbilledlig jobb med en forvaltningsplan for området og med tilrettelegging for vedtak i kommunene i tråd med denne planen. Ikke alltid blir forvaltningsplanen og rådene fra sekretariatet fulgt opp i de kommunale vedtak.
Oppsummert er det tre vesentlige årsaker til den påståtte svikt i den lokale forvaltningen av verneområdet:
1. Nedprioritering av kapasitet og kompetanse i den kommunale miljøinnsatsen. En forutsetning for å kunne forvalte slike tunge oppgaver i kommunene er en bevisst oppjustering av kunnskap og kapasitet.
2. Svikt i samhandlingen mellom de forskjellige aktører i forvaltningen (stat, kommune, rettighetshavere, villreinforvaltningen). Referansegruppa som skulle ivareta denne rollen ble raskt nedprioritert.
3. Løsningen med en totrinnsbehandling av bl.a. dispensasjonssaker i kommunene var en umulig modell, som under enhver omstendighet måtte avskaffes. Ved en klagebehandling i tråd med plan og bygningslovens bestemmelser ville fylkesmannen kunne gitt klare føringer og rettledninger for en forvaltning, også ut fra en regional/nasjonal dimensjon og i tråd med vernebestemmelsene.
Selv om det er lett å forstå den statlige forvaltningens frustrasjon over den praksis som kommunene har lagt seg på i forvaltningen av dette landskapsvernområdet, er en overføring av denne myndigheten til staten en tilnærmet fallitterklæring i utviklingen av en bærekraftig miljøforvaltning. Det må være en langt riktigere strategi å ta et krafttak for å utvikle miljøkompetansen på nytt i kommunene og stimulere til en reell nettverksbygging mellom forvaltningsnivåene og organisasjonene. I tillegg må den håpløse totrinnsbehandlingen i kommunene avvikles umiddelbart.
En overføring av forvaltningsmyndigheten til staten i Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiene tror jeg vil forsterke en mistillit mellom forvaltningsnivåene i miljøvernspørsmål. Kommunene har i nært samarbeid med stat, fylkeskommune og organisasjoner kjempeutfordringer på miljøområdet, langt ut over oppgavene med vernesaker. Nok å nevne er den dramatiske klimakrisen, som er den desidert største utfordringen i miljøvernets historie.