Jeg ofrer meg på selvironiens alter:
«Selvhøytidelighet er en av de viktigste stopperne for livsutfoldelse.» 20 mennesker på en filosofisamling er enige. Og setningen er ikke mer enn fastslått, før jeg reiser meg, tråkker midt i et fruktfat med delte bananer, druer og oppskåren kiwi som står på gulvet. Jeg sklir på druer, bananer og kiwibiter, slynges bakover så det militærgrønne miniskjørtet løfter seg til uante høyder, og som en annen tegneseriefigur i fri akrobatur, lander jeg midt i fruktfatet, og blir liggende. Under alles påsyn. Snakk om å tråkke i salaten. Kan det bli verre?
Jeg kunne reist meg og forsøkt å gjøre gode miner til slett spill. Men det hele er så komisk at jeg blir liggende. 40 øyne lener seg over meg, og de morsomste ansiktene jeg har sett på lenge, prøver å samle seg, og med alvorlig mine spørre om jeg har slått meg. Jeg kunne trodd empatien deres, hadde det ikke vært for at kroppene ristet i tilbakeholdt latter. Når jeg spruter ut i latter, og får sagt at jeg ikke har slått meg, er de ikke sene om å brøle med. Vi ler i nesten ti minutter.
Jeg reiser meg opp med genseren og det berømmelige grønne miniskjørtet fullt av pressede druer som ennå ikke er blitt foredlet til vin, bananskall og kiwirester. Det er da den ene av de tidligere rusmisbrukerne som er på samlingen sier tørt: – Ja, du Eva, du Eva, du gir begrepet «å være på druen» en helt ny mening.
Snakk om å være ofret på selvironiens alter.
Jeg kunne kjent på skammen som ville snike seg inn, kunne kjent på at jeg følte meg skikkelig dum, at ingen leder av noen samling kan få respekt etter noe sånt er skjedd. Om noen hadde ønsket å gjøre meg liten, hadde de sikkert klart det etter denne episoden. Men mottakerne og jeg lo godt sammen. Kanskje de levde seg inn i hvordan de ville blitt møtt, om det var en av dem som hadde falt.
Men det var ikke barmhjertighetslatteren som preget resten av dagen, det var det deilige i at det gikk an å gjøre noe dumt i et rom, og verdig leve videre. Heltene i denne episoden var menneskene rundt meg som møtte en stor tabbe med raushet og vennlighet. En av deltakerne som jobber som leder, fortalte at det å tabbe seg ut foran mange, var hennes største skrekk. Det er godt å slippe løs frykt i latter.
Jeg har mange øvelser i selvironi bak meg. Hver gang jeg blir tatt imot av noen etter tabber eller større feilgrep, gir det meg mot til å slippe til mer liv. Det går an å øve seg på å slippe til livet på godt og vondt. Dagene blir kanskje mer levelige da. Om vi holder tilbake tabbene, holder vi ofte tilbake mer akseptable sider av oss selv. Og dermed gir vi kanskje lite både av det ene og det andre, til de rundt oss. Frykten for å feile sitter dypt i oss. Alle har vel opplevd smerten når noen ondsinnet ler av deg, ønsker å gjøre deg liten.
Dette er kanskje noe å tenke på i flere rom. I barnehagene, i klasserommene, på arbeidsplassen vår. Er det selvhøytideligheten som rår, får vi mindre livsutfoldelse. Vi får nok færre tabber, men også færre mennesker som kjenner seg fri. Jeg har vært i møter der alle vokter hverandre strengt, der hver minste feil blir kommentert og brukt mot deg. Jeg har sittet i klasserom der læreren har gjort narr av elever på måter som gjør at de kjenner seg utrygge. Jeg har vært på fotballtreninger der en spillers feilgrep ropes ut og les av på en dårlig måte av treneren. Det er ikke sånn vi skal møte feilbarlighet.
Det skulle ikke vært lov å påpeke en tabbe eller feil hos andre uten å nevne et par en selv har gjort. De som bare ironiserer over andre enn seg selv, er ofte de som er mest utrygge på at noen tar dem som de er. Alle som jobber med mennesker burde hatt et spesielt ansvar for å bli gode selvironikere. Som belyser egne og andres tabber slik at de som dummer seg ut føler de har tilført verden noe bra ved å gi av seg selv.
Det er for få som har innsett det samme som en av våre største filosofer Arne Næss – at det er mye seriøst arbeid som blir utført med selvironi og et smil om munnen. Vi trenger flere som slipper tabbene og livet løs. Som viser at det går an å overleve etter en tabbe. Som viser at livet etter en «utdriting», egentlig er både bedre og morsommere enn livet i den trange selvbeherskelsesdrakten. Vi trenger frivillige utritingsrollemodeller.
Okey, da. Dere skal få enda en av mine tabber. Den kunne kanskje kostet meg jobben om jeg hadde vært sykepleier eller lege, jeg vet ikke hvor raust det er i helsevesenet. En ung kvinne ringer meg tre timer etter hun har forsøkt å ta livet sitt. Hun ligger på sykehuset omringet av slanger og er nettopp blitt pumpet. Samtalen blir kort, men god. Jeg er bare en ny venn, og ville bare gi noen varme ord. Jeg tenkte å avslutte samtalen med å si at jeg håpet hun fikk slappe av. I stedet kommer følgende ord ut av munnen min: – Ja, hvil i fred da, «Katrine».
Det er jo ikke akkurat ordene å gi til en som nettopp har forsøkt å ta livet sitt. Mellom slanger og tungpust får jeg en humrende hes latter tilbake: – Ja, ja, det er godt jeg begynner å kjenne deg nå, Eva, svarer «Katrine». Når vi vet at noen vil oss godt, da tåler vi både feilsnakk og rare handlinger.
Alle dummer seg ut. Alle gjør rare ting og feil ting og morsomme ting. Det er hvordan vi møter det, som avgjør hvordan den som gjør feil, føler seg. Det er vi som er rundt andres feil og tabber som avgjør om andre klarer å le av seg selv, eller om vi skal jage dem inn bak maskene igjen. Maskeløse mennesker er deilige å være sammen med.
Nå er det tid for selvironi. Vi har levd lenge med å øve oss på å drite ut andre. Nå er det kanskje tid for å slippe til mer av vår egen feilbarlighet. Dette arbeidet går ikke uten varm god humor som vil andre vel. Hadde den hånlige latteren og de småspydige kommentarene dukket opp etter mitt store fall i fruktfatet, da hadde jeg nok ligget på kvelden og tenkt: «Å, jeg føler meg så dum.» Men denne kvelden sovnet jeg, og sikkert flere med meg, med et stort smil om munnen.