Året er 1989. Det er skolevalgdebatt på Vennesla videregående skole. Nervøs sitter jeg sammen med flere andre ungdomspolitikere foran flere hundre elever. Vi fikler med hver våre notater og avleverer etter tur det vi håper er poengterte budskap på to minutter med en fengende punchline, til vekslende applaus ispedd buing.
Bare sistemann i panelet reiser seg uten huskelapp. Og holder en appell som får elevene til å reise seg og gi trampeklapp. «Sånn er det alltid når Jon Lilletun får ordet», trøster en av de mest erfarne debattantene oss andre. Etter debatten sier en av elevene som har opplevd stemningen i salen: «Til og med dem som banner, stemmer KrF i dag».
Denne uka kom Eyvind Skeies biografi om Jon Lilletun, politikeren som ble langt mer populær enn sitt parti. Gjennom sin sjarm, sitt folkelige språk og store politiske innsikt vant han hele Sørlandet og store deler av det politiske kongeriket. Langt utenfor KrF kjente mange seg igjen i Lilletun. Likevel nådde han aldri helt til topps i partiet som mer enn noen andre hadde hatt bruk for en leder av hans kaliber. For mange i KrF ble Lilletun for romslig. Ikke bare i verdispørsmål, men også overfor de politiske partiene til venstre for det politiske sentrum.
En biografi om Lilletun blir også et testamente over kampen om KrFs sjel. Mellom de konservative og liberale. De som gjennom å søke tilbake til grunnverdiene tror på en ny mobilisering for partiet, og de som mener KrF må åpne seg for nye velgergrupper gjennom mindre skråsikre standpunkter i spørsmål knyttet til moral og etikk.
Kampen mellom disse fløyene har til tider vært hard i KrF. Haakon Lie satte i sin tid ord på de tøffe stridighetene i sitt eget parti ved å konstatere at Ap ikke var noen søndagsskole. Det er i sannhet heller ikke KrF. Til det står for mye makt på spill i et parti som er strategisk plassert i norsk politikk. Før den rødgrønne regjeringen overtok i 2005, hadde KrF medvirket til alle statsbudsjett helt tilbake til 1981. Retningskampen i KrF ble i mange år personifisert ved Kåre Kristiansen som leder for den konservative høyre-fløyen og den mer tilpasningsdyktige Kjell Magne Bondevik. Den tidligere statsministeren har selv beskrevet den perioden i sine memoarer. Virkemidlene som ble brukt var alt annet enn kristne.
Senere ble denne ideologiske kampen videreført – om enn i langt mer siviliserte former – mellom Dagfinn Høybråten og Jon Lilletun. Kristiansen la aldri skjul på sine store forhåpninger til Høybråten. Lilletuns seier over sistnevnte i kampen om nestledervervet på landsmøtet i Kristiansand i 1987 var derfor et nederlag for partiets høyrefløy.
Likevel har KrF aldri gått hen over midten, som de sier i dansk politikk. Partiet har aldri gått i regjering med partier til venstre for sentrum. Til tross for at velgerundersøkelser viser at KrF er det partiet som representerer de som har lavest inntekt, og som trolig kunne hatt mest å tjene økonomisk på et samarbeid med partier til venstre på den politiske skalaen. Partiet har også gjennom mange budsjettforlik med Ap fått uttelling for andre hjertesaker som sosialpolitikk, bistand og mer penger til kommunale velferdstjenester.
Men for høyrefløyen i KrF har et formalisert samarbeid med Ap vært utenkelig. Selv et for tett samarbeid med de andre sentrumspartiene – uten Høyre – blir sett på som suspekt i disse kretsene. Her teller ikke-materielle saker som familiepolitikk, homofili og Israel mer enn kommuneøkonomi.
KrFs dilemma er at den smale vei ikke fører til noe politisk paradis. Partiet må favne bredt for ikke å reduseres til en sekt. I et parti med kristendom som sterkeste fellesnevner i et samfunn der stadig flere spørsmål er av verdslig karakter, stiller dette ekstraordinære krav til lederne. Lilletun var en av dem som hadde slike kvaliteter. Med røtter i et lavkirkelig miljø på Vestlandet og sterk forankring i avholds— og målsak, så han behovet for å åpne partiet. Sammen med Valgerd Svarstad Haugland ble han det fremste symbolet på at KrF-ledelsen mente alvor med slagordet på slutten av 1990-tallet om at du ikke trenger være kristen for å stemme KrF.
Men en åpning av KrF for større romslighet i moralrelaterte spørsmål har også konsekvenser for partiets plassering på den rikspolitiske scene. Dette så Lilletun. Med sin oppvekst i et arbeiderpartihjem så han et betydelig slektskap mellom KrFs nestekjærlighet og Aps solidaritet, konkretisert gjennom politiske saker som sosial utjevning, distriktspolitikk, bistand og miljø. Til skarpe blikk fra regjeringspartner Høyre klarte ikke Lilletun å skjule sin glede da sentrum-Høyre-regjeringen under Bondeviks ledelse i ett av sine fire år ble enig med Ap – og ikke Frp – om statsbudsjettet. «Et godt budsjett har blitt enda bedre», var Lilletuns dårlig kamuflerte antydning om hvor han mente KrFs fremtidige kurs burde gå.
Og Lilletuns åpning mot venstre ble gjengjeldt av Ap-ledelsen. Under feiringen av Lilletuns 60-årsdag på Stortinget var det påtakelig å observere hvordan gratulasjonene ble varmere jo lenger man kom over mot den politiske venstresiden. Både statsminister Jens Stoltenberg og stortingspresident Thorbjørn Jagland talte som om de gratulerte en av Aps egne høvdinger. «Vi regner deg som en av oss», sa Stoltenberg. «Du er som snytt ut av Ap», supplerte Jagland.
Hadde Lilletuns linje slått gjennom, kunne vi hatt et annet politisk landskap i dag. Et samarbeid mellom sentrumspartiene og Ap ville vært en realistisk mulighet. Ikke minst av frykt for et stort Frp ville mange i KrF kunne sluttet seg til et slikt samarbeidsmønster. Men under opptakten til det ekstraordinære landsmøtet i januar 2004 valgte KrF bort Lilletun. Mens motkandidat Høybråten aktivt søkte støtte, avventet Lilletun signaler fra partiorganisasjonen. De kom aldri sterkt nok. I stedet trakk han seg og la dermed veien åpen for at en annen politisk linje vant fram.
Under dagens ledelse har KrF blitt mer kristelig enn folkeparti. Bare på strekningen fra Kristiansand til Haugesund samt i deler av Hordaland favner partiet ennå bredt. På landsplan vaker KrF rundt seks prosent. Partiet kan ikke lenger skylde på slitasje fra regjeringssamarbeid. Tre år etter at partiet ble fristilt fra statsrådstaburettene og skulle blankpusse profilen ser velgerne på KrF med likegyldighet. Moderniseringen av KrF som Lilletun sammen med Svarstad Haugland innledet, står fremdeles på et sidespor. Samtidig har jubelen stilnet hos KrF-erne som på landsmøtet i Tønsberg våren 2005 klappet fram Dagfinn Høybråten og hans budskap om en retur til grunnverdiene. Partiet er i en dyp identitetskrise.
I britisk politikk brukes ofte følgende uttrykk om store politikere som av ulike grunner aldri nådde helt til topps: «Han var den beste statsminister vi aldri fikk». I forbindelse med lanseringen av biografien om Jon Lilletun er det grunn til å omskrive det engelske uttrykket til politikeren som aldri nådde helt til topps i sitt parti. Jon Lilletun var den beste lederen KrF aldri fikk.