Forberedelsene til neste års stortingsvalg er i full gang. De politiske partiene arbeider med de politiske programmene de skal legge fram for velgerne, og i fylkene går det mer eller mindre hardt for seg i nominasjonsprosessene. Og alle de trekk både regjeringspartiene og opposisjonspartiene gjør både i Stortinget og i mediene blir sett i forhold til det kommende valget.
Inntil nå har det sett ut som om valgkampens store tema skulle bli Fremskrittspartiet. Med den sterkt voksende oppslutning har mye av diskusjonen dreid seg om forholdet til Frp og synet på deres politikk. Arbeiderpartiet har utpekt Frp til sin hovedmotstander og har brukt tid og ressurser på å angripe partiet for manglende sammenheng i den økonomiske politikken, for å spille på fremmedfrykt og for en generelt populistisk politikk. Kristelig Folkeparti og Venstre har vært helt klare på at et regjeringssamarbeid med Frp er uaktuelt. Høyre vet ikke helt hvilket bein det skal stå på: de holder døren åpen for et regjeringssamarbeid med Frp, men har forsterket sine angrep på Frps politikk.
Nå har dette forandret seg. Det har sammenheng med at krisen i finansinstitusjonene i USA nå har skapt en realøkonomisk krise i hele den vestlige verden. Også i vårt eget land ser vi at den sterke optimismen og høykonjunkturen som preget landet fram til august/september er som blåst bort.
I løpet av noen uker har den politiske grunnstemningen i Norge og hele den vestlige verden endret seg: Troen på at markedets usynlige hånd kan styre økonomien i verden på en måte som alle er tjent med, har fått en knekk. Det er ikke så lett å rope mer marked, mer marked når en høyrerepublikansk president i kapitalismens hjemland må la staten overta noen av verdens største finansinstitusjoner.
Selv om mye kan skje fram til stortingsvalget i september ville det forundre meg om ikke valgkampens store tema blir den økonomiske krisen.
Den til enhver tid sittende regjering og erfarne politikere har alltid en fordel i krisetider. Da vil folk søke mot de trygge og erfarne. I Storbritannia har vi sett at oppslutningen om Gordon Brown har økt fra et veldig svakt nivå etter at den økonomiske krisen bølget inn over de britiske øyene. I Norge har statsminister Jens Stoltenberg høy troverdighet på dette området, med lang politisk erfaring, bakgrunn som finansminister og faglig basis som «glup» sosialøkonom fra Blindern. Hele hans bakgrunn kan nå komme til sin rett.
Foreløpig har regjeringen ikke lansert en samlende redningspakke for den norske økonomien. Statsbudsjettforslaget var ekspansivt, men kom nok før man så det fulle omfanget og krisen. Tiltakspakken for bankene ser foreløpig ut til å ha reddet de norske finansinstitusjonene og redningspakken for GIEK sikrer deler av eksportindustrien. Norges Bank har satt ned renten og det kommer sikkert flere rentenedsettelser. Men dette er ikke nok. Enten i salderingsproposisjonen før jul eller gjennom særskilte forslag, vil det helt sikkert komme nye tiltak. Jens Stoltenberg holder alle muligheter åpne, men forsikrer at staten vil gjøre det som er mulig for å holde hjulene i gang. Det kommer nok tiltak for å stimulere offentlige investeringer i bygg og anlegg og for stimulanser til kommuneøkonomien.
Et av de spørsmålene som sikkert kommer til å bli diskutert er om og eventuelt hvordan skattelettelser kan brukes til å stimulere økonomien. Noen av fagfolkene vil sikkert mene at skattelettelser til de bedriftene som er i skatteposisjon ikke er noe treffsikkert virkemiddel. I Storbritannia er det varslet momsreduksjoner og lettelser i inntektsskatten for å stimulere forbruket. Noen fagfolk vil mene at det i en liten økonomi som den norske bare vil øke importen og at folk nå er så pessimistiske at det bare vil føre til økt sparing.
Opposisjonen har foreløpig vært ganske forutsigbar. De presenterer politiske standpunkter de har hatt fra før som løsninger på krisen, samtidig som regjeringen kritiseres.
Hvordan krisen etter hvert vil slå ut politisk avhenger selvsagt av den faktiske utviklingen i økonomien. Dersom massearbeidsledigheten skulle spre seg i Norge, vil også tilliten til regjeringen svekkes. Uansett hvilke tiltak regjering og storting måtte vedta, kan det ikke unngås at Norge merker virkningen av krisen. Vi burde imidlertid ha økonomisk handlefrihet til å klare oss bedre enn de fleste land i Europa.
Stortingsvalget til høsten kommer til å bli en dom over de politiske partienes evne og vilje til å utnytte denne handlefriheten på en god måte.