Drøye to måneder senere fremstår han som en svekket leder for en regjering med så sterke indre rivninger at dens fremtid synes usikker.
Noe av det som har skjedd, handler om reell politisk uenighet. Men problemene regjeringen Stoltenberg nå står overfor, handler vel så mye om personlige relasjoner og egenskaper, og om en stadig tiltakende maktarroganse fra Arbeiderpartiets side.
Arbeiderpartiet ble valgvinneren blant de tre regjeringspartiene, og SV ble taperen. Så merkelig det enn kan høres ut, burde konsekvensen av dette faktisk bli at SVs politikk og saker i en periode ville bli mer synlige i regjeringsprosjektet. Grunnen til dette, er at SVs ledelse i lang tid fremover vil ha et ekstra behov for å forklare og rettferdiggjøre sin deltakelse i en regjering som har ført til svekket oppslutning om partiet. Også Sp har, som den andre lillebroren i koallisjonen, behov for å være synligere.
Men det motsatte har skjedd. Særlig tydelig er dette blitt tydelig i saken om avgiften på biodiesel. Der presset Ap torsdag gjennom et vedtak som det ikke var reelt flertall for på Stortinget.
Parallelt med dette, har Jens Stoltenbergs personlige og politiske lederegenskaper blitt trukket i tvil. Dette har blant annet skjedd gjennom på bakgrunnen av bøkene til eks-statsrådene Karita Bekkemellem og Åslaug Haga.
Skal det rødgrønne regjeringsprosjektet holdes sammen de neste fire årene, trengs en sterk og ubestridt leder. Særlig i tider der strekket i laget er stort på grunn av politiske uenigheter, må lederen både ha autoritet og nyte stor tillit hos alle partene.
Akkurat nå ser det ut til at Jens Stoltenberg ikke har dette. Han er for tiden en svekket statsminister for en svekket regjering. Vi tror ikke skaden er uopprettelig, og vi tror sjansen er størst for at regjeringen ikke sprenges innenfra, men overlever. Det betinger imidlertid at Stoltenberg, og partiet han leder, utøver klarere ledelse og viser større politisk følsomhet enn man har gjort i perioden etter valget.