Og det ble utvilsomt utvist betydelig politisk og diplomatisk kløkt både i tiden før og etter det historiske 7. juni-vedtaket i Stortinget.
En av dem som har fått sin rolle i unionsoppløsningen oppvurdert av ettertidens historikere, er Jørgen Løvland. Han har levd i skyggen av Christian Michelsen, statsministeren som utviste stor statsmannskunst og som frontet unionsoppløsningen.
Men Jørgen Løvland spilte en avgjørende rolle i forhandlingene med Kong Oscar II og den svenske regjering som norsk statsminister i Stockholm dagene før unionsoppløsningen. Og han var en av strategene bak opplegget for 7. juni-vedtaket.
Og i historisk sammenheng var 7. juni-vedtaket både frekt, dristig og enestående. For Stortinget gjennomførte i realiteten et statskupp ved et pennestrøk. Det vedtok ganske enkelt at den konstitusjonelle kongemakten var trådt ut av funksjon, og at Norge var blitt en selvstendig stat.
Og i ettertid er det kanskje denne fredelige fløyelsrevolusjonen som bør huskes og trekkes fram. At et land for 100 år siden klarte å løsrive seg fra en union på fredelig vis, uten krig. Vi må huske at dette var ni år før den første verdenskrigs blodbad, en krig som ble utløst av stormaktenes territorielle ambisjoner på Balkan. Og et par år før 1905 hadde boerkrigen rast i Sør-Afrika, og parallelt med unionskonflikten i Norge raste den russisk-japanske krigen i Asia.
Så det var enestående at vi klarte å løsrive oss fra Sverige og etablere en selvstendig norsk stat uten at et skudd ble løsnet. Konfliktløsning på denne tiden var ensbetydende med krig og militær intervensjon.
Og for den norske selvstendighetsprosessen som begynte med eidsvoldsverket i 1814 var unionsoppløsningen den siste steinen i byggverket. Unionsoppløsningens symbolske betydning for den norske nasjonsbyggingen gjennom det forrige århundre kan neppe overvurderes. Rent flagg, egen konge og status som selvstendig stat gjorde nordmenn til en av de mest nasjonalbevisste befolkninger i Europa.
Men selvstendighetsprosessen i forhold til Sverige begynte lenge før 1905. Vi styrte oss selv på de fleste områder og hadde et eget, godt rustet militærvesen. Det var betegnende i så måte at det ikke var et innenrikspolitisk spørsmål som felte unionen, men kravet om eget konsulatvesen. En egen utenrikstjeneste var siste skanse i uavhengighetskampen. Slik sett var det på mange måter bare symboler igjen å kjempe om for 7. juni-revolusjonen.
Eller for å sitere professor Francis Sejersted, som nettopp har avsluttet et historieverk om svensk og norsk historie etter 1905: «1905 er ikke noe avgjørende skille i norsk historie. En svensk kollega har sagt at Norge fikk et nytt kongehus og en utenrikstjeneste, men mer merkverdig var det ikke».
I historiens lys og historikerens bok — neppe. Men det er som merkedag for den kraft som ligger i et lands nasjonale identitet at vi feirer 100-årsdagen for unionsoppløsningen. Og at vi ved hjelp av stor statsmannskløkt gjennomførte en fløyelsrevolusjon som gjorde at vi har kunnet leve i fredelig sameksistens her i Skandinavia i 100 år.