Det er for så vidt også et relativt nytt trekk ved vårt parlamentariske system at revidert nasjonalbudsjett har fått status som en budsjettbehandling nr. 2, hvor budsjettallianser som ble inngått ved behandlingen av statsbudsjettet om høsten ikke lenger er gyldige og hvor hjertesaker flagges. Tidligere var behandlingen av revidert nasjonalbudsjett nærmest en formsak, hvor Stortinget foretok de tilpasninger av statsbusjettet som den økonomiske utviklingen gjorde nødvendig. I år er det barnehageavtalen mellom Ap, SV, Sp og Frp som kjøres fram som rambukk mot regjeringens økonomiske opplegg. De såkalte barnehagekameratene har garantert velgerne å innfri løftene om en maksimalpris i barnehagene. Og disse partiene har flertall i Stortinget. Barnehageavtalen vil koste ti milliarder kroner, som kommer i tillegg til den budsjettramme som Stortinget vedtok for 2003. Vi er blitt vant til stortingsregjereri det siste tiåret med mindretallsregjeringer, men skulle Stortinget, mot regjeringens vilje, på denne måten pålegge den å gjennomføre en reform med så vidtrekkende økonomiske konsekvenser, vil det være norsk rekord i stortingsregjereri. Da vil regjeringen — som skal styre landet - fremstå som en liten jolle i Stortingets kjølvann. Ingen norsk regjering vil kunne leve med en slik marionett-tilværelse. Derfor er det forståelig at regjeringen nå setter foten ned og gjør det klart at det er grenser for hva regjeringen vil finne seg i fra Stortinget i vår.Overfor VG gjorde KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland før helgen det klart at regjeringen går av dersom opposisjonen tvinger fram et uansvarlig budsjett.Sett utenfra er dette et politisk spill med et beskjedent innslag av ideologiske over- og undertoner. For i realiteten er ikke avstanden mellom regjeringen og barnehagekameratene særlig stor. Begge parter ønsker flere og billigere barnehageplasser, men er uenige om veien fram.Derfor er dette spillet mer en demonstrasjon av vilje - eller mangel på vilje - til regjeringsmakt. En anledning til å tilføre regjeringen Bondevik et nederlag som kan føre til regjeringens fall, dersom man ser seg tjent med det. Og for oss er det ganske ubegripelig dersom Ap og Jens Stoltenberg mener tiden er inne til å prøve seg på et nytt mindretallseventyr som regjeringsparti og statsminister. I så fall må det være noe alvorlig i veien med strategitenkningen på Youngstorget. Skal Ap komme i regjeringsposisjon før valget i 2005, bør det være på et bedre fundament enn en ny «gasskraftsak».