Hvorfor i staten?

Vi har tidligere gitt uttrykk for at det var uklokt av regjeringen å foregripe arbeidet i Arbeidslivslovsutvalget. Men når det er sagt stiller vi oss mildt undrende til hvordan denne saken er blitt gjort til et eksistensielt spørsmål av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet.Vi savner en edruelig og pragmatisk tilnærming til en problemstilling som har flere sider enn det ensidige fokuset som LO og arbeidstakerorganisasjonene har kjørt monomant på.I så måte er vi enige med Victor D. Norman når han peker på at alternativet til en midlertidig ansettelse — å gå arbeidsledig - er svært mye dårligere. Og vi har vanskelig for å forstå at fagbevegelsen ikke er i stand til å ta inn over seg den problemstillingen.Vi er også forbauset over at LO og Arbeiderpartiet kan trekke fram som et praktikabelt alternativ i dagens lovgivning til midlertidige ansettelser, bestemmelsen om et halvt års prøvetid, som angivelig gjør det mulig å bli kvitt ansatte man ikke lenger har bruk for. Denne muligheten kan bare anvendes dersom det kan gis en saklig begrunnelse for at vedkommende ikke fungerer i stillingen. Det er derfor kynisk - og ulovlig - å anvende denne bestemmelsen som en erstatning for midlertidige ansettelser.Det er også et skrikende paradoks at de yrkesorganisasjonene som organiserer ansatte i staten, har godtatt regler om midlertidige ansettelser for statsansatte, som langt på vei sammenfaller med de regler regjeringen nå vil innføre for privat sektor.Her florerer midlertidigheten i universitets- og høyskolesektoren, i helsesektoren, i sentraladministrasjonen og i selveste Aetat. For å nevne noen etater.Sett opp mot tilstandene i staten virker de skremmebildene som fagbevegelsen nå maler ut om hvilken skjebne midlertidige ansatte i privat sektor går i møte, ganske hysteriske.Det bør derfor ikke være for mye forlangt å be om mindre ortodoksi og større pragmatisme fra fagbevegelsens side i denne debatten.