Norsk politikk, lokal som nasjonal, er vokst frem på nøysom grunn. Det kommunale selvstyre dreide seg til langt opp i vårt eget århundre om å skjære så mye ned på fattighjelpen som råd var. Vi kan si hva vi vil om det selveiende borgerskaps politiske moral i så måte, men budsjettdisiplinen holdt det i ære, i by som i bygd. Dette, sammen med et sterkt feste i den blomstrende organisasjonskulturen som kom til å prege landet fra forrige århundre av, skapte en folkelige forankret politisk kultur tuftet på protestantisk dydsetikk og respekt for verdier, ikke minst de økonomiske.Norges vei fra Europas fattigbakgård til verdens rikmannstopp utfordrer alt dette. Det er ikke minst den skittentøyvasken som nå ustpilles i Oslo rådhus et eksempel på. I de turbulente forhandlingene om byrådssamarbeid etter valget i september, endte det med at Venstre valgte Høyre for pengenes skyld. — Pengene var nødvendige. For at vi skulle få noe, måtte vi gi noe, sa leder av Høyres bystyregruppe, Heidi Larsen, til NTB for et par dager siden.Dermed hjelper det lite at gode venstremenn som Leon Bodd og Gunnar Kvassheim bedyrer at pengene blir brukt til kontorhjelp og ikke svømmebassenger. Og like lite inntrykk gjør deres påpekning av at dette har skjedd før, i 1991 og i 1995, med andre partier i rollene. Bare det faktum at et politisk sidevalg er tatt etter at penger er lagt på bordet, får det til å velte seg i oss. Slik skal det ikke være i norsk politikk.Det er mulig at korrupsjon ikke er ordet, men stemmekjøp er i alle fall et dekkende uttrykk. Og vi befinner oss dermed i selskap med politiske kulturer fra land vi ellers liker å kritisere for det meste hva angår offentlig og økonomisk sømmelighet. Professor i offentlig rett, Eivind Smith, uttalte seg da også med sjelden klarhet om ukulturen i Oslo-politikken på NRK radio i går morges.Det er ikke nytt at politikk er til salgs. Men det er forskjell på å handle med jernbanestubber, veitraseer og plassering av sykehus, der de politiske utfallene selv er innsatsen, og å skifte politisk ham etter pengestrømmen til egen organisasjon. Det siste byr oss imot og bør være uhørt i vårt hjemlige politiske miljø.Denne ukens sak er isolert knyttet til Oslo og til konkrete forhandlinger om makten i Oslo kommune. Men vi finner i samme anledning grunn til å påtale uskikken med såkalt valgteknisk samarbeid som florerer en rekke steder. Sist så vi hvordan partier hjalp hverandre til bein og innflytelse i Aust-Agder fylkeskommune, samtidig som de samme partiene bedyret at de ikke gjorde dette for det politiske samarbeidets skyld. Det dreide seg om valgtekniske øvelser. Men hvilke formål skulle slike vennetjenester da ha i politikken hvis de ikke var politisk motivert?