Drapet har ikke bare åpnet for en debatt om hvordan et moderne samfunn som vårt skal forholde seg til den slags dødelig æreskodeks. Det har også åpnet øynene våre for hvor mange unge mennesker som lever i skjul, slik Fadime gjorde, i Norge. De har blitt utsatt for trusler og vold, og lever på falsk identitet med familiens dødsdom hengende over seg.Øresdrap er et fenomen det norske samfunnet på ingen måte kan akseptere. Myndighetene har vært påfallende passive overfor de miljøene der æreskodeksen gjelder.I tilfeller der det blir begått kriminelle handlinger overlater vi reaksjonen til politiets ryggmargsrefleks. Men når det gjelder tvangsekteskap og andre grovt undertrykkende mekanismer som ikke er underlagt straffeloven, våger Norge knapt reise pekefingeren. Begås det lovbrudd er vi på plass, men dersom overgrepet «bare» bryter fundamentale menneskerettigheter, blir vi sittende med hendene i fanget. Trolig av frykt for å ikke vise tilstrekkelig toleranse overfor fremmede religioner.Men det er ikke religionen islam som undertrykker og dreper, det er en fundamentalistisk patriarkalsk kultur som legitimerer at menn sperrer kvinner inne og nekter dem å lære norsk. Frihetsberøvelsen kan være bortimot total uten at samfunnet reagerer. Kanskje fordi vi ikke ser det, men mest fordi vi lukker øynene.Det er hos innvandrerkvinnene selv at nøkkelen til endring ligger. Men de trenger vår hjelp. Få er så modige som den norsk-pakistanske journalisten og stand up-komikeren Shabana Rehman og somaliske Khadra. Fadime var en av dem. Før hun døde rettet hun krass kritikk mot det svenske samfunnet for manglende integreringspolitikk. I et foredrag om sin tilværelse på flukt fra familiens dødsdom, sa 26-åringen:— Dette er prisen jeg må betale for at dere ikke har lykkes i å integrere oss.Kritikken kunne like gjerne vært rettet mot Norge. I et misforstått forsøk på å være tolerante tillater samfunnet grove overgrep mot enkeltindivider. Vi reagerer med høylytte protester på Talibans kvinnesyn, men vil nødig blande oss inn når undertrykkingen foregår i egen bakgård.Dette er en unnlatenhet vi ikke kan være bekjent av. Det norske samfunnet har ansvar for en konstruktiv debatt som gir klare signaler om at den slags menneskesyn ikke tolereres her i landet. Grov diskriminering skal ikke forekomme verken på bakgrunn av religion, hudfarge, seksuell legning eller kjønn.Ønsker de fundamentalistiske patriarkene å forbli en del av det norske samfunnet, må de innrette seg deretter.