Da har vi ikke regnet med at biskop Gunnerus i Trondheim forslo Norges første universitet etablert i Kristiansand allerede i 1771. Han oppfattet Kristiansand som Norges mest utadvendte og internasjonalt orienterte by på det tidspunkt.
I nyere tid startet arbeidet med å få et universitet etablert i Kristiansand med universitetsutdanningen på begynnelsen av 1960-tallet. Og arbeidet ble fulgt opp av Universitetskomitéen for Sørlandet som avga en innstilling om hvordan et universitet i Kristiansand skulle bli virkelighet. Sentralt i dette arbeidet sto rektor Halvor Vegard Hauge ved Kristiansand Katedralskole. Han var en drivende kraft for universitetstanken og ble senere direktør for Agder distriktshøyskole som ble etablert i 1969, og som både Halvor Vegard Hauge og Universitetskomitéen så som forløperen til universitetet i Kristiansand.
Det skulle altså gå ytterligere 36-37 år med akademisk byggearbeid og politisk lobbyvirksomhet før universitetet blir en realitet.
Vi skal ikke telle de tapte slag på seierens dag, men det er et beklagelig faktum at universitetsarbeidet har blitt motarbeidet i denne perioden av sterke krefter blant dem som i dag utgjør fagmiljøet ved Høgskolen i Agder — det fremtidige Universitetet i Agder. Det kan være betimelig å minne om det.
På den andre siden, som en av de fremste pådriverne for universitetet, finner vi daværende utdanningsminister Jon Lilletun. Han åpnet opp for at høyskolene og HiA kunne gi det utdanningstilbud som var en faglig forutsetning for å søke universitetsstatus.
Nå står det fremtidige universitetet i landsdelen foran den utfordring at det viser seg sin nye status verdig, både i akademisk sammenheng og i forhold til den landsdel det skal betjene.
Samtidig med at den fjerde doktorgraden nå er anbefalt av den sakkyndige komité, sluttføres arbeidet med to nye søknader om doktorgradsstudier ved HiA. Det reiser spørsmålet om hvor mange akademiske topputdanninger en liten universitetsinstitusjon er i stand til å bære før det går ut over den faglige kvaliteten. Det er mye som taler for at ressurseneburde konsentreres om et fåtall fagdisipliner hvor man har muligheter til å hevde seg i toppen nasjonalt og internasjonalt fremfor å bli rangert som en halvgod universitetsinstitusjon på flest mulig områder.
Det er en problemstilling og en utfordring HiAs strategiarbeid etter vår mening ikke har tatt alvorlig nok.