Mens alle politiske partier lover en opprusting av skolen og stortingspolitikere nærmest justerer opp lærerlønningene over disk, går hverdagen i norsk skole sin vante og smått skjeve gang. Et nytt skoleår er påbegynt, og lærerne er etter hva vi erfarer om mulig enda mer frustrert enn før. De klager på lønn og arbeidsvilkår. Overraskende mange av dem hevder også at de angrer på yrkesvalget sitt.Nå er det ikke nytt at det er uro blant lærerne. Det skjer fra tid til annen, og særlig i økonomiske oppgangstider når arbeidsmarkedet er stramt og lønnsnivået i næringslivet lokker. Midt på åttitallet forlot store grupper av lærere skolen for å bli forsikringsagenter, kundebehandlere og alt annet et menneske med landets høyeste allmennutdanning kan brukes til. Noen forlot skolen for godt, andre vendte tilbake etter en tid.Nå er det krise igjen. Søkningen til lærerutdanningen er så dårlig at folk som hverken kan bringe dannelse eller kunnskaper til unge mennesker, glatt kommer inn på lærerutdanningen ved høyskolene våre. Det er bekymringsfullt. Samtidig er det et faktum at skolesektoren i mange av kommunene våre går på sparebluss. Det gir opphav til en diskusjon om hvorvidt vi har en fattigskole eller ikke, i seg selv en absurd situasjon i et land som vårt.Men når lærerne klager, er det viktig at vi ser nærmere på grunnen for deres anførsler mot norsk skole. Det er et faktum at det er tatt mange tak og gjennomført mange reformer i grunnskolen de siste årene. Blant annet har vi gjennom hele etterkrigstiden opplevd en drastisk senking av leseplikten — dvs. lærernes pålagte undervisningsbyrde. Det er også færre elever per lærer i norsk skole enn i de fleste andre vestlige land. Til gjengjeld tjener norske lærere forholdsvis dårlig i forhold til sin utenlandske kolleger.Ansvaret for at det er slik, må lærernes arbeidstakerorganisasjoner selv ta mye av ansvaret for. Hverken Lærerlagets leder Helga Hjetland eller Lærerforbundets leder Anders Folkestad har evnet å forsvare sine medlemmers økonomiske interesser. Trygt sementert i foreldede ideologiske posisjoner, uten resultater å vise til og med piggene ut mot de fleste forandringer i lønnssystemer og forhandlingsmønstre, har de ført lærernes kamp fra nederlag til nederlag.Vi forstår ikke lærernes uendelige tålmodighet med sine ledere. Hvorfor de fortsetter å betale fagforeningskontingent av sin surt ervervede lønn bare for å bli ledet utforbakke, er en gåte for andre enn lærerne selv. Nå opplever de også at det er forhandlingsmotparten, staten ved rikspolitikerne, som foreslår å gi lærerne et solid påslag, etter at lærerorganisasjonenes strateger og forhandlere har spilt seg standen utover sidelinjen. I enhver annen organisasjon eller bedrift ville ledelsen ha gått av etter så slett spill. Hvorfor skjer ikke det samme i Lærerlaget og Lærerforbundet?