Fædrelandsvennen kunne i går presentere en oversikt over utskiftningene av politikere ved høstens kommunevalg i Agder-fylkene. Selv om nær halvparten av kommunestyrerepresentantene takker for seg, mange av dem etter bare en valgperiode, er Agder-fylkenes lokalpolitikere mer tilbøyelig til å ta gjenvalg enn deres politikerkolleger i landet for øvrig. De siste 30 årene har om lag to tredjedeler av politikerne sluttet ved hvert kommunevalg i Norge.Derfor er det som tilsynelatende virker som en dramatisk utskiftning av lokalpolitikere i vår landsdel ved høstens valg, ikke noe oppsiktsvekkende fenomén sett i historisk perspektiv. Selvsagt skaper det en del problemer når 21 av 25 politikere i Lindesnes kommune sier farvel til kommunestyret. Det nyvalgte kommunestyret trenger tid for å tilegne seg den nødvendige kommunalkunnskapen, men til gjengjeld får kommunen friskt blod i de kommunale årene.Vi deler forsker Jacob Aars betraktninger om verdien av utskiftninger i det kommunale styre og stell. Det gjør at mange slipper til og at vi unngår utviklingen av et politisk oligarki — et fåmannsvelde hvor ledelsen rekrutterer seg selv - slik vi ser hvordan lokalstyret fungerer i mange andre europeiske land. Også i norske kommuner har vi sett klare eksempler på dette hvor politiske dynastier har inntatt sentrale, politiske maktposisjoner i generasjoner.I Norge deler flere innbyggere på makten enn i andre land, flere får erfaring fra politikk og flere kjenner noen som driver med politikk. Det er egenskaper som gjør det norske demokratiet mer levende enn i de fleste land vi sammenligner oss med.Det største faremomentet ved store utskiftninger av politikere er at rådmannen og det kommunale byråkrati, som representerer kontinuiteten i systemet, tilriver seg for stor makt. Det er ikke tvil om at rådmannsveldet er et økende problem i norske kommuner etter hvert som kommunalforvaltningen blir mer komplisert. Særlig betenkelig blir dette når administrasjonen og ledende politikere med lang kommunal fartstid allierer seg og hvor nyvalgte politikere er henvist til å spille rollen som demokratisk staffasje. Det mener vi å ha sett flere eksempler på i landsdelens kommuner.Det som bør bekymre mer enn omfanget av politikerutskiftningene er den manglende bredde i yrkesbakgrunn og erfaringer til dem som rekrutteres. Selv et så næringslivsorientert parti som Høyre fronter valglisten sin i Kristiansand med to lærere på de kumulerte plassene. Kommunestyrene har etter hvert blitt et forum for lærere og offentlige ansatte. I 1995 utgjorde offentlig ansatte mellom 60 og 80 prosent av lokalpolitikerne på landsbasis. Det er en utvikling lokalpolitikken ikke kan være tjent med, og som velgerne har muligheter til å påvirke ved valget.