Evnen til å lære av historien er dårlig utviklet, både hos økonomer og politikere. Ja, etter siste krig og frem til slutten av 1970-tallet hevdet sosialøkonomer utdannet ved Universitetet i Oslo at det ikke engang var bryet verd å ofre historien oppmerksomhet. Vitenskapen var kommet så langt at krisene var overvunnet en gang for alle.Denne dårskapen ble servert oss av våre fremste vitenskapsmenn innenfor en disiplin der nordmenn lenge var verdensledende. Etter hvert har det gått opp for oss at nobelprisvinner Ragnar Frisch' elever ikke var supermenn. Rett nok fikk de boltre seg fritt i Finansdepartementet, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå. Men aktiviteten deres må i historiens lys mest av alt karakteriseres som økonomisk øvelseskjøring.Det ble bulket og bomgiret ettertrykkelig. Penger ble sølt vekk, modeller ble testet og fikse ideer om planleggingens fortreffelighet helligholdt inn i aftensangen. Først da «den norske modellen» stod helt grøftekjørt i 1979, ble det slått retrett. En æra var over, og skadene ble reparert og sparklet med oljepenger, penger som burde ha vært anvendt på en helt annen måte. Det sørgelige monument over perioden 1945-1980 i norsk økonomisk politikk er en økonomi som investerer og regulerer mer enn noen annen, men som får svært dårlig avkastning på investeringene.Sammenlignet med andre land, burde Norge ha vært enda rikere, oljemilliardene tatt i betraktning. De siste par tiårene har vi brukt til å hente oss inn igjen. Vi har gjort dyrekjøpte erfaringer med fastrente— og fastkurspolitikk. Vi har ikke maktet å regulere forholdet mellom Finansdepartementet og Norges Bank på noen god måte, og vi har gjort oss avhengige av LO-leder Yngve Haagensens personlige autoritet for å få lønnsoppgjørene i havn. Derfor er det stadig grunn til å huske våre fremste økonomiske politikere når aftenbønnen skal leses. Vi har det svært godt i Norge. Men det er i beklemmende liten grad grunn til å gi de skiftende regjeringer æren for det. De har i stedet famlet seg frem i den økonomiske politikken og lyttet til de profeter som stod deres vekslende hug og ideologiske synsmåter nærmest.Norge er velstående av andre grunner enn fremsynte sentralbanksjefer og solide statsministere. Vi har rike naturressurser og en samfunnsstruktur som makter å omdanne dette til velstand. Samtidig fortsetter vi å søle bort oljemilliardene våre på lite rentable investeringer innenlands. Det er ikke bra å ha råd til slik dårskap.