Samtaler ved reisens slutt

Har helsepersonell tid til samtaler om hva det innebærer å avslutte behandling?Flere saker har aktualisert spørsmålet om vi har en verdig omsorg i livets siste fase. Når vi kritiserer helsepersonell for ikke å være gode nok i slike situasjoner, handler det dypest sett om at vi ikke tar innover

oss at livet har en slutt? Det er fristende å synge med engler, men noen må ta beslutninger om liv og død - og de gjør det hver dag. Må helsepersonell bli bedre til å fortelle hva avsluttende behandling betyr?

Kuttet næringstilførsel

I kronikken «En fars død» (Aftenposten 2010) skriver Ketil Bjørnstad om da faren fikk slag. Faren nikket til å bli værende på sykehjemmet i stedet for å bli overført til sykehus. Bjørnstad sier de ikke forsto at de i praksis samtykket til å kutte all næringstilførsel. Han kaller det seigpining på nært hold, aktiv dødshjelp fra to kanter, den offisielle metoden, å sulte og tørste i hjel, så den uoffisielle metoden - morfin. Hva hvis sykepleieren hadde sagt: «Du har valget mellom å komme til sykehus og få næring, eller å sulte og tørste i hjel her på sykehjemmet.»

Kanskje finnes det statistikk over praksisen med å avslutte behandling og la naturen gå sin gang, kanskje har vi ikke behov det. Det er oftest ubehagelige historier som når avisforsidene. Når det svikter: Er der fordi helsepersonell ikke har tid til den vanskelige samtalen? Er det ubehagelig selv for helsepersonell å beskrive konkret hva det innebærer å avslutte behandling? Eller skyldes tausheten at praksisen er etisk uforsvarlig?

Mental forvirring

Elin Ørjasæter har en interessant innfallsvinkel i bloggen «Hvordan dør leger?» (november 2014). Hun mener det også handler om at gamle blir tvangsmatet, får medisiner, og slanger ut og inn av kroppen for å forlenge livet. En venninne sa til legen da hennes 90-årige demente mor fikk enda en lungebetennelse: «Kanskje vi skal la naturen gå sin gang?» Venninnens søsken protesterte. Moren levde noen år til i mental forvirring, med angst og smerter. De færreste av oss har kunnskap og overskudd til å vite om det er riktig å velge livsforlengende behandling til en slik pris.

Hvordan foretrekker leger å dø? Ørjasæter referer til leger som forteller om gamle som overbehandles inn i årelang lidelse. I essayet «How Doctors Die» hevder legen Ken Murray at amerikanske leger velger å få mindre behandling enn andre når de får kreft, ikke mer behandling slik vi kanskje skulle tro. Ørjasetær foreslår å skrive et brev når man innser at det er i ferd med å gå mot slutten. Det kan f eks stå: «….Hvis jeg etterhvert blir så dårlig at jeg ikke selv er i stand til å kommunisere vil jeg at dere skal vite følgende: Jeg ønsker å få lindring mot smerte og ubehag, men jeg ønsker ikke å bli utsatt for omfattende behandling der målet kun er å utsette døden litt.»

Ble delvis lam

Etter et kraftig slag mistet min far taleevnen og ble delvis lam. Filosofen med de klare blå øynene, skribenten, læreren, hadde mistet språket. Det gikk bare noen få dager før sykepleierne sa at det med mat var vanskelig, han virket motvillig. Legen var enda tydeligere og sa at slaget hadde ødelagt evnen til å svelge. Så nevnte hun hans alder, relevant, og spurte om hvordan hans livskvalitet hadde vært før slaget, betimelig. Hun inviterte til refleksjon om hva som var mest etisk, å fortsette eller avslutte behandlingen.

Han ble overført fra sykehus til sykehjem, behandling og nærings- og væsketilførsel ble avsluttet. Når beslutningen er tatt, kan tvilen komme om den var riktig. De av oss som ikke jobber i helsevesenet har ikke så stort erfaringsgrunnlag. Vi må stole på legene og deretter kjenne etter på hva som føles riktig. Det er vanskelig å forestille seg på forhånd hvordan det vil arte seg. Legen sa at det i noen tilfeller kunne gå flere uker før døden kom, så ikke i dette tilfellet. Egne opplevelser, Bjørnstad og Ørjasæter fikk meg til å reflektere: Min far fikk verken mat eller vann, var det et eksempel på manglende verdighet i siste fase?

Livsforlengende behandling

De siste årene var han opptatt av begravelsen, hva som skulle skje med alle bøkene hans og han spurte om hvordan han hadde vært som far. Alle disse samtalene, men aldri snakket vi om livsforlengende behandling. Bør man snakke om det? Eller kjenner vi våre nærmeste så godt at vi vet svaret hvis spørsmålet dukker opp?

Den ansvarlige legen på Flekkefjord sykehus spurte etter hendelser, samtaler, hva jeg trodde min far ville ha ønsket, leitet etter holdepunkter før helseteamet skulle ta beslutning om å avslutte behandlingen. Hva er det etiske kompasset i en slik situasjon, det som er mest etisk i det enkelte tilfellet? Det er ikke enkle svar. Derfor er det så viktig at helsepersonell åpner opp for refleksjon om hva det innebærer å avslutte behandlingen, ikke som en filosofisk øvelse, men i praksis. Det angår kanskje en som akkurat nå ligger i sykesengen foran deg.