Som ung student ble jeg hyret inn som guide for en busslast med franske turister. Sammen med bussjåføren Ivar Kåre skulle jeg være deres inngang til «det norske». Av byrået ble jeg lovet lette penger. Alt jeg skulle var å holde turistene med selskap. Det passet meg og mine franskkunnskaper bra, «Comment allez-vous monsieur?».
Jeg kom rask ned på jorden. Det viste seg at reisegruppen var av den sorten som ville oppleve mest mulig på kortest tid for minst mulig penger. De var gamle, men opplest på Norge og norsk folklore. En selvutnevnt reiseleder og hans stramme kone ledet gruppen an som l’empereur Napoléon og hans l’imperatrice.
Ikke før hadde bussen startet før det pep fra bakerst i bussen, «Kan du fortelle om troll?» Jeg krympet meg foran i guidesetet og lot som jeg ikke hørte hva som ble sagt. Sånn fortsatte det. Det var noe nytt rundt hver sving. Jeg bladde febrilsk i NAFs veibok og fransk, norsk ordbok og pekte til høyre og venstre. «Cascade à droit ” og “église en bois debout à gauche ”. Som oftest etter fossen og stavkirka var passert for lengst.L’empereur og l’imperatrice vekslet oppgitte blikk. Vel hadde de valgt den billigste turen, men det fikk da være måte på. Reisefølge ble surere og surere. Dette var ikke det Norge de hadde bestilt! De begynte å bli lei av den kokte laksen de fikk servert til både lunsj og middag. Og at vin ikke var en del av pakka de hadde betalt for, det hadde de ikke fått med seg. I tillegg hadde de fått den verste guiden i Norge.
Jeg merket at det dannet seg en isfront mellom meg og gruppa — anført av l’empereur og l’imperatrice. En av damene i følget prøvde å trøste meg. «Du kan jo ingen ting», sa hun. Det var helt riktig. Dette var et Norge jeg ikke kjente og i tillegg sugde jeg i fransk.
Vi hadde knekt koden og resten av uka dynget vi på med «det norske».
Det var i Ål det hele toppet seg. En lokal spellemann var blitt hyret inn for å fortelle om Norges nasjonalinstrument, hardingfela. Jeg skulle simultanoversette mens spellemannen fortalte. På hallingmål: 4 overstrenger, 4- 5 underliggende resonansstrenger…. Jeg var helt tom. Gruppa så bort på meg. «Violon», mumlet jeg. Jeg kunne ikke komme dypere. Blodrød sto jeg der i lusekofta til kjæresten som jeg hadde dradd med meg i mangel av bunad. Så tok han til å spille. Jeg fikk panikk. Som i en rus reiste jeg meg opp. Alles blikk fulgte meg da jeg med resolutte skritt gikk tvers over gulvet og bort til l’imperatrice. Jeg tok henne i hånda og dro henne ut på gulvet. Jeg ledet an i en folkedans ingen har sett maken til hverken før eller siden. Rundt og rundt snurret vi på gulvet. De andre sto måpende og stirret. Men l’imperatrice smilte. Hun lo!
Etter dette gikk det slag i slag. Jeg hadde bestemt meg. Nå skulle de få heile pakka. Jeg fikk med meg Ivar Kåre, og vi satte planen ut i virke allerede dagen etter. Stemningen i bussen var bedre etter folkedansen i Ål da vi kjørte Griegs Per Gynt Suite nr. 1 for full guffe over anlegget. Ved Hallingskarvet stoppet vi. Omgitt av snø på alle kanter serverte jeg røykelaks og flatbrød i snøfonna. De smattet og tygde. Dette likte de. Og da Ivar Kåre fisket fram ei helflaske akevitt, tok det nesten helt av. Det ble både en og to drammer. Og jeg i lusekofta og Ivar Kåre i ja, skinnvesten, vi var plutselig inkarnasjonen av «det norske».
Vi hadde knekt koden og resten av uka dynget vi på med «det norske». Det var like eksotisk for meg som for turistene. Men det var dette Norge de hadde betalt for! Det ble en lapskaus av tusser og troll med en dæsj nasjonalromantikk og storslått natur til dessert. Med unntak av min nykomponerte folkedans var det Norge anno 1800 som ble servert.
Resten av året skal vi feire at det er 200 år siden den norske grunnloven ble laget. Mye har skjedd med Norge på disse årene som vi kan være stolte av, men det er ikke sikkert at resten av verden har fått det med seg - eller om de egentlig bryr seg.