De senere år har det vært mye fokus på samhandling mellom sykehus og kommune. Temaet er ikke nytt, men er blitt aktualisert, særlig fordi samhandlingsreformen skal iverksettes fra 1. januar 2012. Den skulle ha vært iverksatt før, men mange har ment at den ikke var ferdig gjennomtenkt, eller at kommunene ikke var klare til å ta de utfordringer som reformen innebar. Derfor ble den utsatt noe. Ennå er det mange som mener den kommer for tidlig.

Opprinnelig fokuserte reformen mest på forebyggende tiltak. Dette er det skrevet artikler om i Fædrelandsvennen og det er fortsatt viktig. Imidlertid er det blitt stadig aktuelt å fokusere på samhandling overfor mennesker med kroniske lidelser.

Etter mange års erfaring med mennesker som lider av rusavhengighet, vet jeg at det kan være vanskelig å samhandle. Utfordringene er først og fremst kompetanse, budsjett og tid. Dette er kritiske faktorer. Nettopp derfor er det et løpende spørsmål om hva som er viktig å prioritere i forhold den pasientgruppen en samhandler om.

På slutten av det forrige århundre ble ansvarsgrupper – og etter hvert individuell plan introdusert som viktige redskaper i samhandlingen. Disse tiltak har vist seg å bli en del av den enkelte helse— og sosialarbeiders virkelighet. Det holdes et utall møter i ansvarsgrupper, og det lages individuelle planer for dem med mest behov for koordinering og samordning. Dette gjelder i særdeleshet pasienter med sammensatte vansker: de saker hvor det er mange sider ved problematikken, og mange instanser involvert.

Det at vi nå har en samhandlingsreform i gang, gjør at det skaper ekstra bevissthet om betydningen av samhandling. Jeg hører stadig oftere at medarbeidere innen helse- og sosialtjenesten kommenterer hverandres samhandling. Noen kommuner og personer fremstår som forbilder for andre.

I rusfeltet kommer samhandlingsreformen på et gunstig tidspunkt. Opptrappingsplanen, som opprinnelig ble iverksatt for perioden 1. januar 2008 – 31. desember 2010, ble forlenget med to år, dels etter press fra feltet. Samhandlingsreformen, som ikke må blandes sammen med opptrappingsplanen, blir iverksatt fra 1. januar 2012. I tillegg til fokus på forebyggende arbeid, innebærer den en omstrukturering av oppgaver i forholdet mellom sykehus og kommuner med hensyn til behandleransvar.

I praksis vil dette innebære at kommunene trenger mer kompetanse og kapasitet til å behandle pasienter lokalt. Etter min mening bør innsatsen for 2012 ivareta følgende styrkingstiltak for at samordning mellom sykehustjenester og kommunale rustjenester skal bli bedre:

Å tilrettelegge for lokal avrusing av mennesker som ikke planlegges behandlet videre i spesialisthelsetjenesten.

Å gi flere botilbud med oppfølging – og aktivitetssentra, der det ikke stilles krav om rusfrihet. Dette kan skje i samarbeid med frivillige organisasjoner.

Å gi flere botilbud med oppfølging – for mennesker som skal inn i spesialisthelsetjenesten – med krav om rusfrihet i forkant, nettopp for å styrke endringspotensialet.

Å styrke og tilrettelegge for bedre samhandling mellom lokale selvhjelpsgrupper, frivillige organisasjoners tilbud og det offentlige hjelpetilbud.

Å styrke og tilrettelegge for undervisning og opplæring – gjerne i tilknytning til lokale distriktsmedisinske sentra.

Når det gjelder det første punktet, er det først og fremst Oslo og Bergen som har prioritert utprøving av slik avrusing. Oslo er kommet lengst. Etter min mening bør det på sikt bygges ut lignende tilbud over hele landet, dersom det blir god erfaring med slike tiltak i de største byene – da i et interkommunalt samarbeid. Når det gjelder punktene om boligoppfølging og aktivitetssentra, har mange kommuner kommet langt, men ikke alle.

Det mange glemmer når det gjelder rustjenester, er at det er behov for lang tids rusfrihet i forkant, for at personen skal gjenvinne sitt endringspotensial. Dette handler om den destruktive kraft rusen har på menneskers psykiske og fysiske helse. I dag løser en dette problemet ofte i samarbeid med private omsorgssentra, men det er også behov for økt innsats fra kommunale tilbud.

Når det gjelder punkt fire, er noen kommuner allerede i gang med et forsøk på å styrke frivillig sektor. Et eksempel er Kristiansand kommune, som nå har utfordret ulike organisasjoner til temamøter og mer systematisk informasjon om frivillige organisasjoners arbeid på internettsider. En prøver å videreutvikle og avklare roller i samarbeid med brukerorganisasjoner.

Punkt fem refererer til lokale distriktsmedisinske sentra. Så langt jeg har oversikt over, er Mandal kommune en av de kommuner som er kommet lengst. Det er en stor utfordring for små kommuner å komme fram til enighet om en felles satsning på slike sentra. I denne sammenheng bør det bygges kompetanse med sikte på å organisere kurs og opplæring for ikke minst pårørende og kronisk syke. I dag er dette formelle ansvaret først og fremst lagt inn under sykehuset, men samhandlingsreformen legger føringer for at også kommunene skal organisere slike tilbud.

Det vi kan si, er at samhandlingsreformen prøver å bryte ned en misforstått «verkstedsfilosofi» i sykehusvesenet for alle pasientgrupper. Menneskene er ikke maskiner, men levende vesener som først og fremst lever livene sine i kommunene. Det blir spennende å se hvordan kommunene og sykehuset i samarbeid klarer å løse de utfordringer som ligger her.