Mens finanskrisen i 2008 ble utløst av en amerikansk lånefinansiert boligboble, skyldes krisen denne gang galopperende statsgjeld opparbeidet for å lindre forrige krise. Hvem som er verst ute av EU, USA og Japan strides økonomene om. Men faktum er at mens man i 2008 hadde handlingsrom for en motkonjunkturpolitikk, er den økonomiske verktøykasse nå tom. Rentene i de største økonomiene er marginalt over null, og de berørte lands gjeldsevne har for lengst nådd smertegrensen. Den økonomiske evne til å ta fatt i utfordringene som krisens nye fase medfører, er derfor begrenset.

Makt kan generelt forklares som et produkt av vilje og evne. Det er altså et matematisk produkt hvor faktorene avhenger av hverandre. Mens viljen kan endres på kort varsel, vil evnen som regel ha et mer langsiktig tidsperspektiv. Stor politisk vilje kombinert med liten evne imponerer de færreste. Klarest kommer dette til syne i Hellas, hvor regjeringens vilje til reformer synes upåklagelig, samtidig som de økonomiske resultater uteblir. Dette imponerer verken usikre investorer eller skeptiske tyskere som må finansiere det hele. Resultatet kan fort bli en eskalering av den sosiale uro som kan stimulere til politisk ekstremisme. For den tyske forbundskansler Angela Merkel synes dette å være skrekkscenarioet. I en tale til den tyske Bundestag 7. september i år uttalte hun bl.a. at «Land med en felles valuta fører ingen krig mot hverandre. Faller euroen, faller Europa». Hennes argumentasjon følger i sporene til Helmut Kohl og François Mitterrand, da disse som ledere i Tyskland og Frankrike på 1990-tallet utviklet EU til hva det er i dag. EU og euroen oppfattes altså av sentrale politiske aktører som nødvendig for fred og stabilitet i Europa.

I kjølvannet av EUs europroblemer har USAs gjeldsbaserte, statlige forbruk fått fornyet oppmerksomhet, særlig etter at kredittvurderingsbyrået Standard & Poor's nedgraderte USAs statsgjeld med ett hakk. Nedgraderingen er i seg selv ikke dramatisk, men den gir et klart signal om at USAs økonomi er i ubalanse. Statsutgiftene er langt høyere enn inntektene. Forskjellen har til nå vært inndekket ved salg av statsobligasjoner, altså opptak av ny gjeld. Den politiske vilje til å fortsette denne praksis er imidlertid i ferd med å tørke bort, og ettersom det heller ikke er vilje til å øke inntektene i form av skatteøkninger, vil USA etter hvert bli tvunget til utgiftskutt. For Obama og demokratene er vesentlige kutt i den sosiale sektor utenkelig. Det eneste som kan monne noe, er derfor kutt i den amerikanske militære aktivitet, hovedsakelig utenfor landets grenser. Det må derfor ikke overraske noen om vi i nær fremtid vil oppleve tilbaketrekking av amerikanske kampenheter, ikke bare fra Irak og Afghanistan, men også fra Europa og Asia. Flyene vil måtte settes på bakken, soldatene dimitteres, og hangarskipene fortøyes. USAs evne til militær maktprojeksjon utenfor eget territorium vil dermed bli sterkt redusert. De sikkerhetspolitiske konsekvenser er meget store, ettersom reduksjonene blir synlige for alle sikkerhetspolitiske aktører. Noen vil kanskje hevde at dette minsker faren for krig, men den vestlige verdens evne til å gripe inn overfor farlige regimer av typen Gaddafi vil for alle praktiske formål opphøre. Det kan i seg selv føre til økt sikkerhetspolitisk spenning, eksempelvis hvis vi skulle se en økning i politisk ekstremisme i etterdønningene av den panarabiske revolusjon. Og skulle Kina finne på å utnytte situasjonen til å øke sin innflytelse i Stillehavet, bør det bekymre flere enn innbyggerne på Taiwan. Kina er tross alt en totalitær ettpartistat, hvor den politiske makt ikke har sitt fundament i folkeviljen.

Japan er på mange måter i en særklasse. Landet har i årevis slitt med å få ny fart på økonomien, og landets statsgjeld er dobbelt så stor som årlig brutto nasjonalprodukt. Naturen har heller ikke fart skånsomt med landet, og aksjeverdiene på Nikkei-indeksen er nå bare en firdel av hva de var på slutten av 1980-tallet. Japan, som det tredje bein i den globale økonomisk triade av utviklede nasjoner, kan i beste fall halte videre sammen med USA og Europa. Selv om noen kan nære forhåpninger til de nye fremvoksende økonomier i de såkalt BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) er det vanskelig å se for seg at disse landene kan kompensere for de problemer som EU, USA og Japan strir med.

Mens krisen i USA for en stor del er fundert i manglende politisk vilje, synes krisen i Europa å være av mer fundamental karakter. Til nå har de fleste trodd at euroen kunne berges, bare den politiske vilje var sterk nok. Mens markedene med investorene i spissen etterspør troverdige løsninger, klør Europas politiske ledere seg i hodet for å finne de samme løsninger. Uten å ha funnet dem til nå. Til det er de økonomiske og kulturelle forskjeller innen Europa trolig for store. Det er som med et skip som har sprunget lekk. Tror man at skipet kan holdes flytende, må man bli om bord. Men tror man at det vil synke, må man gå i livbåtene. Noe annet valg har man ikke. Flere og flere tviler på at euroen kan holdes flytende ved politiske vedtak alene, og forsøker derfor å redde seg selv etter beste evne.

Kobler man denne situasjonen mot Angela Merkels retorikk om at EU og euroen er nødvendig for freden, er det ytterligere grunn til uro. For hvis euroen og med den EU faller, er det ifølge Merkel slutt på freden! Og USA har altså nok med sitt. Vi går åpenbart en het høst i møte!