Kristiansand en gang på sent på 70-tallet, langt unna Kulturrevolusjonens omveltninger og lidelser i Kina: sultne og fulle av forventning ruslet vi gatelangs gjennom Posebyen i søle og slaps. Vi var på vei til Lum Fong – kinarestauranten i Dronningensgate – meg bekjent den første utenlandske restauranten i Kristiansand. Stemningen på restauranten var eventyrlig for ennå ikke så verdensvante barn fra en liten by på Sørlandet. Hengende lykter, fremmede lukter, lykkekaker og til og med en ønskebrønn i bakgården som oste av uoppnådde drømmer og høye forventninger. Selv ikke min fars rutinemessige klaging på restaurantens kjøttkaker i brun saus (!) som han hver gang insisterte på å bestille, klarte å legge noe særlig demper på stemningen og auraen som omga oss. Vi følte oss hensatt til en annen verden. En verden full av magi og muligheter. Å trø ut i snø og slaps i Dronningensgate etter endt måltid føltes som regelrett å tråkke inn i en annen dimensjon. Vi var bergtatt av Asia og av Kina for første gang.

Så forsvant vel magien i takt med både globaliseringen og inflasjonen i antall kinarestauranter. Og mitt personlige forhold til Kina spesielt ble gradvis begrenset til en treg, men likevel økende bevissthet om at det meste vi konsumerte på en eller annen måte hadde en tilknytning til Kina. I tillegg fikk jeg distansert kjennskap til viktige historiske hendelser som demonstrasjonen på den himmelske freds plass i Beijing gjennom prosjektbasert læring på Kristiansand Katedralskole på begynnelsen av 90-tallet.

Og til i dag hvor «alle» jeg treffer snakker om Kina. Og på en måte jeg tror bare kan sammenlignes med hvordan folk for snart hundre år siden snakket om Amerika. Alt går så fort i Midtens rike, sier de gjerne. De er foran oss på alt. Innovasjoner og utvikling som vi her på berget bruker årevis på skjer visst i løpet av natten i Kina. De snur seg så raskt som en tyrefekter og er ikke tynget av demokratiets treghet og langtekkelige prosesser. Kina er det nye økonomiske tyngdepunktet, sier de så. Og i god gammel klondykerus kaster investorer seg over alt som lukter av «chinese take-away» eller var det «take-over» det var. Verden, slik vi kjenner den, vil aldri bli den samme igjen, sukkes det med en blanding av begeistring og redsel.

Jeg har forholdt meg til dette litt på avstand, men absolutt med en gryende nysgjerrighet. Kan det være Kina som skal løse verdens økologiske utfordringer? Har jeg for eksempel tenkt. Siden de kan snu seg så raskt. Men fra det til at min egen kinaforelskelse skulle inntreffe så brått og uventet var tuftet på en hel rekke mer eller mindre tilfeldige hendelser.

I 2009 endte kinesiske Zhang Yue og hans sønn Daniel Zhang opp på Svalbardmuseet etter en lang reise rundt i verden for å finne rett inspirasjon til sin egen til utstilling på World Expo i Shanghai i 2010. Der oppe i det hvite og kalde fant de kunnskapen og evnene de lette etter. Firmaet som sto bak utstillingen var NaturExpo fra Kristiansand. Kontakten ble opprettet og året etter jobbet NaturExpo sammen med Zhang Yue personlig og hans milliardforetak Broad Air med å bygge opp utstillingen i Shanghai. Selskapet har hovedsete i sin egen by Broad Town i Changsha som ligger i Hunan Provinsen i Kina. I tillegg til å etablere en egen by med et versailleslott og en pyramide for å nevne noe, var Zhang Yue den første kinesiske privatpersonen som kjøpte sitt eget jetfly, bare for å noen år etter sette det på bakken for godt av miljøhensyn.

Zhang Yue og sønnen Daniel har nemlig bestemt seg for å bruke sine midler og sin kunnskap til å endre verden i mer bærekraftig retning. Og når slike avgjørelser tas av mektige menn med handlingsrom, så skjer ting rimelig raskt. Zhang Yue, som har tjent hele sin formue på å lage frisk luft til kinesere som er sterkt plaget av forurensing, uttaler nå at hans hovedmål er å gjøre egne produkter overflødige. Altså, han vil jobbe for forbedret luftkvalitet fremfor å lage produkter som tilpasser seg problemet. Parallelt endrer han selskapet sitt til å jobbe med bærekraftige bygg. Bygg som tåler klimatiske endringer, som isoleres så godt at behovet for air conditioning er minimalt og som bygges for livskvalitet og livsutfoldelse. Noe den enorme bygningsmassen i kinesiske byer ikke nødvendigvis bærer preg av. Det tok forresten Broad 48 timer å sette opp et femten etasjes hotell i Broad Town som tåler 9 på Richters skala, som er energigjerrig og har et langt livsløp. Til og med HMS-en var på plass. Det meldes om ingen skader.

For noen uker siden fikk jeg være med å treffe herr Zhang og hans sønn for å starte planleggingen av et prosjekt som mangler sidestykke – i alle fall sa langt jeg kan se. Målet for prosjektet er å endre kinesernes atferd i en mer bærekraftig retning og tilrettelegge for gode, fremtidsrettede valg og for relevant forskning og utdanning. Det hele skal gjøres i samsvar med og for å støtte opp under Kinas femårige handlingsplan for en bærekraftig utvikling. Verken mer eller mindre.

Prosjektets episenter er den 5000 kvm store pyramiden i Broad Town som ved hjelp av sørlandsk kompetanse skal forvandles til et fremtidsscenario av håp, løsninger, teknologi, utdanning, handlingsrom, livskvalitet og livsutfoldelse. Fra episenteret skal budskapet spres i hele Kina og så videre til resten av verden. Zhang Yue og hans sønn erkjenner at våre utfordringer er grenseløse og bidrar gjerne med å hjelpe resten av verden, sier de selv.

Som sørlendinger er vår største utfordring i dette prosjektet å tenke stort nok. Visjonært nok. Og raskt nok. Det selvfølgelig, og også forsøket på å få dem til å forstå hvorfor fem ukers sommerferie nærmest er en menneskerettighet å regne for oss nordmenn. Det siste snakket vi selvsagt ikke så mye om. Prosjektet har fantastiske vyer, like fantastiske og umulige deadlines og kan skape store og uventede resultater – for Kina og for Sørlandet. På min personlige «to-do» liste står det nå «lær kinesisk!» Burde jo være mulig det. Forelskelser gir jo ofte økt arbeidsglede.