Ingen tar skade av å synge «O du som metter liten fugl …», sa KrFs Jørgen Kristiansen i debatten mellom ordførerkandidatene for de fire største partiene i Kristiansand på Kick tirsdag kveld. Så kapitalt er det mulig å misforstå hva denne saken egentlig dreier seg om.
Kristiansand markedsfører seg som mulighetenes by. I landsdelens kraftsentrum og utstillingsvindu er 135 nasjonaliteter representert. Et flerreligiøst og multikulturelt samfunn. I verdidebatten kjenner likevel KrF seg kallet til å favorisere ett livssyn. Politikere av Kristiansens støpning tar lite hensyn til mangfoldet i vår by. Paradoksalt nok underminerer han også trosfriheten med sitt standpunkt.
Religionspolitikk handler om rollen religion og livssyn skal spille i offentlige institusjoner og i det offentlige rom. Skal vi kunne påberope oss full religionsfrihet, kan vi ikke gi kristendommen privilegier på bekostning av andre. Det burde ikke være truende for noen, men er tvert imot en avgjørende forutsetning for å mestre utfordringene det multikulturelle og flerreligiøse samfunnet stiller oss overfor.
I november 2008 ble alle partier på Stortinget – også KrF – enige om å erstatte den kristne formålsparagrafen i skolen med en livssynsnøytral formålsparagraf. Endringen skjedde etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fastslo at den kristne formålsparagrafen var i strid med menneskerettighetene.
Den gamle formålsparagrafen forpliktet skolene til å gi elevene en kristen oppdragelse. Den sa blant annet at «Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding ...».
I den nye paragrafen står det at «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som og kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane».
Det var et viktig prinsipielt gjennombrudd da Stortinget fastslo at skolen ikke lenger skal oppdra barna til en bestemt tro. Dette ansvaret påhviler hjem og tros— og livssynssamfunn. Skolen skal bygge på universelle verdier mennesker med ulik etnisk og kulturell bakgrunn kan stå sammen om. En arena for integrering og en frisone for religiøs forkynnelse og påvirkning. Ikke et sted hvor noen faller utenfor fordi opplæringen er tuftet på favorisering av ett livssyn og diskriminering av andre.
Det er tverrpolitisk enighet om at den kristne kulturarven fortsatt skal ha en fremtredende posisjon i vårt land. Skole uten religion er ikke noe krav i menneskerettighetene og heller noe utbredt ønske i befolkningen. Det sentrale er at i en offentlig, flerkulturell og multireligiøs skole for alle må mangfoldet ivaretas. Ved å ta hensyn til mangfoldet og sørge for at forskjellige livssyn blir respektert på lik linje, styrkes også trosfriheten. Barnehage og skole blir barn og unges hovedarenaer for samliv og samhandling.
KrF i Kristiansand har dreid i merkbar kristenkonservativ retning etter forrige bystyreperiode da Jan Oddvar Skisland var ordfører. Han tilhørte venstrefløyen i partiet. Nå har konservative krefter tatt styringen. Vi fikk en forsmak om kursendringen allerede i forkant av stortingsvalgkampen for to år siden. Da var Jørgens Kristiansens politikerbror Steinar på banen. Han beskyldte Ap for å avkristne landet og fremholdt at politikken den rødgrønne regjeringen fører, tenderer til forfølgelse av kristne.
Kanskje ser Jørgen Kristiansen en miks av politikk og kristendom som grunnlaget for KrFs videre eksistens. Men det betyr ikke at det er en farbar vei. Det var samme medisin tidligere partileder Dagfinn Høybråten foreskrev. Den sendte KrF hodestups mot sperregrensen på landsplan. I velgermassen har partiet potensial til å favne bredt med sitt budskap om nestekjærlighet og ansvar. Samme gehør får ikke KrF for at kristendommens plass er truet i vårt samfunn. De kristne grunnverdiene som fundament i samfunnet er i ferd med å bli en belastning snarere enn en styrke for KrF. Å omsette kristendom i konkret politikk er da også en krevende og ikke minst risikabel øvelse.
KrF har bordbønn i barnehage og skole som nummer to på sin 10-punkts prioriteringsliste i et borgerlig samarbeid i landsdelens største kommune etter valget. Punkt én er å ta vare på og styrke den kristne kulturarven. Er dette de største utfordringene Kristiansand står overfor i kommende bystyreperiode? KrFs fremste prioriteringer kan gi inntrykk av et sneversyn og en mangel på romslighet som samsvarer dårlig med Kristiansands ønske om å fremstå som en åpen og inkluderende by med muligheter for alle.