Endringer i befolkningsmønsteret i Kristiansand, behovet for nye boliger, og spørsmål om nedlegging eller nybygging av skoler har aktualisert spørsmålet om hvordan Kristiansand skal planlegge fremtidens by. Er det prognoser over mulig elevantall og investeringen i handelsnæringen som skal avgjøre hvordan byen skal bli, eller har vi andre og mer langsiktige mål med urbanisering i Kristiansand? Skal byen og beboerne flyttes etter varehusene, eller har vi en annen og begrunnet oppfatning av hvordan det skal være?
Siden 1950-årene er økonomi, etikk, og sosiale forhold viktige elementer i byplanlegging utover rent logistiske og formelle aspekter. I Kristiansand har økonomi og logistikk vært dominerende for utviklingen, og ofte til fortrengsel for andre viktige elementer. Her synes det være tradisjon for å drive byplanlegging etter innfallsmetoden, om enn med noen innslag av planer og reguleringer som jevnlig brytes. Urbanistisk er byen kjerringa mot strømmen og mot sunn fornuft. Historisk er sentrum i byen Kvadraturen, og det er også her viljen til modernisering har fått de grelleste uttrykk, i form av store inngrep i bystrukturen; og det er ikke alltid klart hvor avgjørelsene tas.
En ting er sikkert: Byplankontoret må styrkes, for etaten er støtt beleiret av aggressive utbyggere som vil slippe til. Men hvem skal planlegge? Politikere eller sterke byggherrer og deres leietropper? Investorer og entreprenører har klare og kortsiktige mål, når et prosjekt er levert, jakter de videre etter nye prosjekt. La dem bygge, men storsamfunnet må planlegge å bestemme hvor og hva. Entreprenører har intet perspektiv eller ansvar for hva som skjer siden og de skal heller ikke gjenvelges.
«Downtown is for People» (Jane Jacobs 1956). Planlegging, slik den drives her, tilhører fortiden. Byer i USA og Europa velger å endre format på sine bysentra, ikke alle drømmer om å bli mini-Manhattan. Byer i USA i 1990-årene velger å rive blokker, varehus og spaghetti junctions for å gjeninnføre småhus og småbutikker i hva som hadde blitt golde bykjerner. Målet med dette var å gjenskape et levende bymiljø preget av flerbruk, befolkningstetthet og variasjon i økonomisk virksomhet.
Formelen ble funnet etter studium av måten byer fungerte på, eller ikke, blant annet hvordan satsing på for få aktiviteter og en lite variert befolkning i sentrum skapte mindre kreative byer. Det bygges for få boliger i Kristiansand, og det skapes ikke gode oppvekstmiljøer i Kvadraturen, men det satses tungt på «leisure» aktiviteter, varehus og det drømmes fortsatt om høyhus. Den type sektorstyrt byfornyelse vi ser i Kristiansand er avleggs, økonomisk usikker og til tider direkte usosial.
Omsetningsmessig ligger sentrum i dag i Sørlandsparken. Det er her de fleste Kristiansandere stimler sammen og de fleste transaksjonene i hvermannsens liv skjer. Nye utvidelser der og i Dyreparken med badeland og hotell, forsterker denne tendensen. Her har Kristiansanderne overveiende blitt konsumenter. Med penger som den dominerende transaksjon mellom mennesker produserer det moderne samfunnet anonymitet og isolasjon og arenaen er varehuset. Faktisk er byen i ferd med å flytte til varehusene, mens en levende bykjerne, der mange typer samhandling foregår, og der borgerne overskrider konsument og klientrollen, er truet.
Jon B. Knutsen ga tilnavnet Agderbyen til byene og tettstedene langs kysten, som en agdersk versjon av de sterkt urbaniserte breddene av nedre Glomma og Drammenselva. Han beskrev imidlertid et reelt fenomen, ikke en modell for en ønsket by. Problemet er bare det at jo lengre utstrekning slike urbaniserte områder får, desto mindre «by» blir de, med uklare sentra og atskilte funksjoner som krever dyr transport over lange distanser. Vi må derfor hindre at E18 blir det nye urbane feltets «storgate» og at Sørlandsparken blir noe annet enn et gigantiske varehusområde.
På grunn av sin form og funksjon består den av satellitter skilt med veier og parkeringsplasser, satellitter i gjensidig aggressiv konkurranse med hverandre. E18 er en kanal for transport til og fra regionen, men rent fysisk og lokalt er det en barriere som skjærer landskapet i to, dvs. ulikt en bygate som forbinder på langs og tvers. Byen har plasser og fellesrom, dette mangler varehusene og Sørlandsparken helt. Det er derfor viktig å forsvare den mangfoldige byen, Kvadraturen som bo og virkested for folk. Ellers vil det gamle sentrum bli et «red light district», et reservat for kultur, hoteller og serveringssteder langt unna der folk bor.
Trusselen er reell. Symptomatisk nok planlegges nå boligfelt som vil sikre kundegrunnlaget for varehusene, men Sørlandsparken er totalt uegnet som sentrum for nye boligfelt eller hele det urbanistiske feltet, med mindre man ønsker å kopiere Los Angeles. Der boligfelt finnes og planlegges må det skapes et nettverk av mikrosentre som fungerer som «landsbysentre», der spesielt skolene blir viktige identitetsskapere. De bør ikke kortsiktig legges ned, men oppgraderes til andre fellesfunksjoner og nye møteplasser.
Kristiansand mangler en klar urbanistisk bevissthet og refleksjonsrom som setter borgerne og deres representanter i stand til å planlegge byen over lengre tidsrom. Vi fikk Byutviklingsalliansen i 2009, ett tegn på at folk bryr seg, men i det hele står offentligheten foran store utfordringer hva byutvikling angår. Kristiansanderne har en krevende pedagogisk oppgave når de skal fortelle politikerne i hvilken retning byutviklingen skal ta. Politikerne bør selv ta initiativet til å skaffe seg en smule kunnskap i byutviklingsprinsipper og hva som gjør at noen byer fungerer, men andre produserer vantrivsel og sosiale problem. Konsentrasjon av mennesker og kunnskaper på et lite område kan skape vekst og levende miljøer, dersom dette er et mangefasettert mangfold.